På frontcoveret til den nye platen med den italienske pianisten Kekko Fornarelli, er han avbildet med masse tanker på utsiden av hodet. Vi ser deler av mennesker, romerske ruiner, munner, ansikter, trapper, tangenter og mye annet. Kan hende er det disse tingene som har rørt seg i hodet på den gode syd-italieneren mens han har arbeidet med denne platen? For musikken er varierende, melodisk og vennlig hele veien gjennom.

Med seg på platen har han elbassisten Frederico Pecorara og trommeslageren Dario Congedo, mens Leo Gadaleta har laget noen strykearrangementer som dukker opp på et par av sporene.

Uten at jeg visste hvem som hadde laget og som spilte denne musikken, kunne jeg satt noen kroner på at utøverne og musikerne på de fleste av disse låtene kommer fra Italia. Unntaket er tredjesporet, «Lonesome Tears» som er laget av rockemusikeren Beck (Hansen), og som var en av hans mest kjente låter.

Gjennom de åtte låtene får vi akkurat nok doser av det som kjennetegner yngre, italienske musikere mest. Intensitet, kjærlighet, varme, driv og lyrisk spill, omtrent i den rekkefølgen. Musikken har mye av det vi husker fra e.s.t. i seg, det melodiske som hele veien er sangbart, o0g som treffer en åre i lytteren som han eller henne umulig kan mislike.

Pianoet spiller hovedrollen, sammen med smakfull bruk av synth innimellom, mens bass og trommer, ligger bak og komper i noe som ligger tett opp til en enkel rockemåte å gjøre det på.

Jeg er overbevist om at Fornarelli får mange spillejobber i Italia og i Sør-Europa med denne platen. Litt mindre sikker er jeg på om det nordlige Europa vil like dette like godt. For etter å ha hørt noen låter, er det lett og begynne å tenke på andre ting man skulle ha gjort, og da faller konsentrasjonen om musikken litt bort. Noe som ene og alene skyldes at musikken blir litt for ensidig gjennom hele albumet.

Jan Granlie

Kekko Fornarelli (p, synth, samp), Frederico Pecoraro (elb), Dario Congedo (dr)