Den amerikanske pianisten Kenny Barron er en av de virkelige veteranene i amerikansk jazz. Ikke at han er steingammel (han er født i 1943), men han figurerer på utrolig mange plateinnspillinger, både i eget navn og sammen med andre.
På «at the piano» møter vi han aldeles alene ved pianoet i åtte låter hvor han får rik anledning til å boltre seg med tangentene.
Platen er innspilt 13. februar 1981, i RCA Studio C i New York, og man kan høre at Barron hadde en strålende dag på jobb denne dagen.
Det starter med den hurtige «Bud-Like», som nesten er en oppvisning i hvordan utnytte pianoets muligheter med rasende hurtig spill. Og hele veien er det full kontroll over improvisasjonene vi får.
Det går over i Strayhorn og Ellingtons «The Star Crossed Lovers», en av de kanskje mindre kjente komposisjonene fra duoen. Og selv om Barron er en personlig pianist, så kan man høre at han her beveger seg inn på Strayhorn og Ellingtons revirområde. En vakker ballade som tolkes lyrisk og vakkert.
Når en pianist skal gjøre låter av andre pianister, så dukker det ofte opp en Thelonious Monk-låt. Her får vi «Misterioso» i en fin versjon, hvor Barron holder seg til sitt spill, og prøver ikke å kopiere Monk.
«Calypso» er Barrons egen, og her beviser han at han er en av få pianister som virkelig gjør en calypso til en lett og intens låt. Den som fikser dette best i jazzen er vel Sonny Rollins, og her mangler nesten bare hans tenorsaksofon på toppen.
Gjengangeren «Body and Soul» er (selvsagt) med. Denne låta må være den mest spilte jazzkomposisjonen gjennom tidene, og Barron gjør en fin versjon av den fine balladen, som i hans behandling nesten ikke kan kalles en ballade. Det er tydelig at dette er en låt han kjenner ut og inn fra før, for han får gjort mye spennende ut av den i løpet av de sju minuttene den varer.
«Enchanted Flower» er også laget av Barron. Her befinner vi oss i Vest-India eller i Sør-Afrika, og Barron har her laget en melodi som egentlig bare savner en god tekst. Sangbar og vakker, som en Abdullah Ibrahim (Dollar Brand)-melodi.
Så ender det opp med en låt vi har skrevet om tidligere på Albert Heath-platen «Kwanza (The First)», hvor den er med som bonusspor. Låta er «Wazuti Blues» en vakker blues og en verdig avslutning på et fint soloalbum fra en finslepen pianist som det fremdeles er mulig å høre, både solo og sammen med andre. Noe jeg absolutt anbefaler.
Jan Granlie
Kenny Barron (p)
