Saksofonisten Kenny Garrett har en periode vært et av de hotteste navna innenfor den mer publikumsvennlige jazzen de senere årene. Personlig synes jeg han har vært litt kjedelig de senere årene, men i følge ryktene, skal han med sin nye innspilling, «Do Your Dance» ha endret seg til det bedre.
Garrett kan, visstnok, like tanken om å få folk ut på dansegulvet. Og på sin nye innspillingen gjør han, sammen med en varierende gruppe medmusikanter, sitt beste for at folk skal opp av godstolen og ut på gulvet.
Hans energinivå ligger på et høyt nivå, og han går ikke på bekostning av sine idealer innenfor be bopen, når han «fyrer den af».
Det starter med den livlige «Philly», hvor i første rekke kapellmesteren og trommeslageren Ronald Bruner Jr. får kjørt seg. Her fyrer Garrett av en rekke bopfraser, og det koker helt ok i resten av bandet. Og pianisten Vernell Brown Jr. leverer en solo av høy klasse.
Og hvis man er av de som allerede er oppe og «tråkker trinn» til naboenes stor fortvilelse, så kan man med god samvittighet roe ned i adresporet «Backyard Groove», hvor de tar det litt ned, men ikke mye.
Og slik fortsetter det gjennom store deler av albumet. På tredjesporet, «Whatagrass Shot (Straight To The Head)» medvirker rapperen Donald «Mista Enz» Brown Jr., og han kommer tilbake i femtesporet «Do Your Dance!», uten at det får undertegnede til å sette kroppen i bevegelse. Men i «Do Your Dance!» var det tett på…
Fjerdesporet, «Bossa», er akkurat det tittelen sier, og er nedpå og fin, selv om jeg ikke helt klarer å bli fortrolig med Garretts altsaksofonspill på denne låta.
«Calypso Chant» hører vi Garrett på altsaksofon, perkusjon og vokal(!), og jeg savner energien en del andre musikere legger for dagen når de beveger seg over i calypsoens rike. Det blir et stykke fra Sonny Rollins «avrivninger», for å si det slik.
«Waltz (3 Sisters)» følger, med Garrett på sopransaksofon, og jeg føler at dansefoten har fått nok. Den har nesten ikke tråkket takten engang gjennom de foregående låtene (med unntak av åpningssporet… Garrett og hans venner tar det hele ned, og man skulle tro det var kveldens siste dans. Men det skjer dessverre ikke stort i denne litt kjedelige balladen.
Så beveger de seg inn på ukjente fotbevegelser i «Persian Steps», som skiller seg ut fra resten med et litt annet lydbilde og med Garrett blant annet på fløyte. Men jeg vil anbefale Garrett å sjekke ut hva lokale musikere fra Midt-Østen holder på med, i stedet for å «lefle» med denne musikken, som om de hadde peiling.
Så avsluttes det hele med «Chasing The Wind», hvor vi er tilbake i be bop-avdelingen, og det hele låter friskt og fint. Og det slik vi vil høre Garrett på plate og konsert. Garrett burde vite at jazzfolk ikke danser, og på denne platen tror jeg ikke en eneste lytter har vært over stolsetet en eneste gang. Lag den musikken vi vet du kan, Garrett, og gi oss be bop slik vi vet du mestrer. Dansemusikken kan du gjerne overlate til andre!
Jan Granlie
Kenny Gerrett (as, p, perc, voc, mm), Donald «Mista Enz» Brown Jr. (rap), Vernell Brown, Jr. (p), Corcoran Holt (b), McClenty Hunter (d, v), Rudi Bird (perc)
