Pianisten, komponisten og forfatteren Ketil Bjørnstad er en ytterst allsidig kunstner. Nå har jeg nettopp vært gjennom hans første del av hans romansyklus «Verden som var min», hvor han tar for seg sekstitallet. I alt vil det kommer seks bøker i denne historien om Bjørnstads liv. En for hvert tiår, og den siste med undertittel «Siste tiåret». Og jeg må si at oppstarten var mer enn lovende. Kanskje særlig for en som har omtrent den samme historien, eller det vil si, jeg har levd omtrent på samme tid som Bjørnstad.
Samtidig dukker det også opp to CDer fra selskapet Grappa, med Bjørnstad solo.
Historien er omtrent som følger: Det hele har utspring i et C. Bechstein flygel som sto i studioet Pettersens Kolonial på Hønefoss i Norge. Bjørnstad har spilt inn svært mange av sine soloalbum på ulike Steinway-flygler, men Tom Johannessen, som drev studioet, visste at Bjørnstad likte godt C. Beckstein-flygelet de hadde på Hønefoss. Allerede i 2009 hadde han brukt flygelet under innspillingen av «Vindings Music» for ECM.
Derfor inviterte Johannessen Bjørnstad til Hønefoss for å gjøre en soloplate. Det endte opp med andredelen av dette albumet, og fikk tittelen «Shimmering».
Så hadde det seg slik at to år etterpå ble Pettersens Kolonial Lydstudio tvunget til å selge, og det unike flygelet ble solgt.
Flygelet fikk heldigvis et nytt hjem i Propeller studio ved Akerselva i Oslo, og her ble «Images» spilt inn i oktober 2014.
«Images» er spilt inn med 40 publikummere i studio, som kunne følge tilblivelsen. Vi får 16 relativt korte improvisasjoner med titler «Images no.1» til «Images no. 16».
Mange har sagt at Bjørnstad har vært, og er, Norges utgave av Keith Jarrett. La gå at han på sine første plater, særlig den flotte «Berget det blå» hadde mye av Jarretts påvirkninger i seg, men jeg ser på Bjørnstad som en mye mer nasjonalromantisk improvisatør enn Jarrett har vært. Naturlig nok, ettersom Jarrett ikke akkurat har vært en som har reist rundt i Norge som turist med campingvogn og bilen fylt opp med tysk hermetikk og dårlig øl.
Men selvsagt er mye av tilnærmingen til musikk i slektskap. Bjørnstad er en uforbederlig romantiker, som ligger nært opp til en del norske komponister som for eksempel Edvard Grieg i sin melodiføring. Musikken er som meislet ut av det norske grunnfjellet, og improvisasjonene kan gå inn i den norske musikken som pensum for det norske folk.
Denne plata er innspilt i ett strekk. Musikken er spontan og inderlig, og lyden av flygelet er fantastisk.
På «Shimmering», som er innspilt to år tidligere, improviserer han fram låter som er preget av tiden og omgivelsene. Innspillingen er gjort midt i en tid hvor mye skjedde i Norge. Rettsaken etter terrorangrepet på Utøya og Regjeringskvartalet var på sitt mest intense, med sjokkerende detaljer og tung TV-dekning. Bjørnstad forteller at han hadde passert Utøya på vei til studio, og hadde blitt minnet om det vakre og det brutale i livet.
Og i «Shimmering» er dette bakteppet sterkt framme i bevisstheten gjennom den musikken han fremfører. Kanskje fordi han visste at alle de 40 gjestene i studio hadde sin egen historie om det som hadde skjedd i nærheten året før. Avstanden fra Utøya til Hønefoss er ikke stor. Det er hele veien blitt en slags hyllest til livet, og hvor vakkert livet kan være, men samtidig hvor sårbart og uforutsigbart det kan være. Allerede i åpningssporet «Opening», kan man høre smerten, som går over i et håp i tittelsporet «Shimmering», hvor man også kan ane impulser fra Bjørnstads kanskje mest spilte låt, «Sommernatt ved fjorden».
Og slik fortsetter det med 14 låter, alt komponert av Bjørnstad. Låta «Visitor (for Manfred» er en liten perle. Det samme er «If Only» og «The Sea no. 2», og selvsagt «By the fjord», som er hans soloversjon av den nydelige «Sommernatt ved fjorden», som alle nordmenn som har levd såpass lenge at de husker. Den var en av låtene på Bjørnstads mesterverk «Leve Patagonia», som kom i 1978, og handlet om Christianiabohemene, og fremført av operasangeren Ellen Westberg Andersen.
Det hele avrundes med «Late Summer», en improvisasjon som blir en den låta som har mest jazz i seg på dette albumet. En flott avslutning på nok et mesterlig verk fra Bjørnstad.
De to platene selges hver for seg, og sammen. Og skal jeg komme med noen som helst anbefaling, så kjøp begge! Dette er to plater som absolutt hører sammen, og som vil glede mange nå når vinteren står for døren. To plater til ettertenksomhet, glede, sorg og vedmod, men hele tiden med et ønske om det gode i livet.
«Images / Shimmering» er blitt to mesterverk innenfor den nyere, norske musikken. Jeg vil ikke kalle det jazz, men musikk som dette spiller det ingen rolle hva man kaller. Det er usigelig vakker, melankolsk og sterk musikk vi får servert på det vellydende C. Bechstein-flygelet som heldigvis fant et nytt hjem i Oslo.
Jan Granlie
Ketil Bjørnstad (p)
