Den norske gitaristen Kim Myhr, er en særegen gitarist, som ikke akkurat kan beskyldes for å drive utstrakt publikumsfrieri med den musikken han lager. Men, overrakende nok, blir hans musikk tatt svært godt i mot av anmeldere og publikum over store deler av verden. Så kanskje treffer han et ømt punkt i hjerner og i sjel hos et publikum som vil ha noe annet enn lettfordøyelig populærmusikk.
Siden 2005 har han utgitt en rekke plater, nåde solo og sammen med blant andre Trondheim Jazzorkester og Jenny Hval, Burkhard Beins, Kari Rønnekleiv og Nils Ostendorf, Within Spin Ensemble, med Mural med Ingar Zach og Jim Danley og mange flere.
På sin nyeste produksjon, «pressing cloud passing crowds», som kanskje er den av hans plater som har fått størst oppmerksomhet, samarbeider han med resitatør Caroline Bergvall, perkusjonist Ingar Zach og Quatuor Bozzini, en strykekvartett bestående av Clemens Merkel (violin), Alissa Cheung (violin og viola), Stephanie Bozzini (viola) og Isabelle Bozzini (cello). Og kanskje som de fleste vil se, så er ikke dette den sammensetningen av instrumenter som umiddelbart regnes som en suksess.
Men det er noe med Myhrs tilnærming til musikken og hans måte å komponere på, for dette er utvilsomt komponert musikk, som gjør dette til en helt spesiell utgivelse. Hans gitarspill er repeterende, og det skjer på mange måter ikke så stor utvikling i det han fremfører. Men så er det dette med å kunne komponere en låt som fungerer. Og det er noe Myhr kan. Allerede fra starten med «passing through», som er platas lengste spor, og som føres av Bergvalls tekstopplesning av egen tekst. Underlaget er repeterende, noe man også merker på de fleste av de seks sporene platen er oppsatt med. Myhrs akustiske gitar fungerer nesten som en drone, Han spiller akkorder, og gjerne samme akkord over lengre strekk, før de andre instrumentene kommer smygende inn og folder melodiene ut som en kongeørn som er i ferd med å lette. Og naturmetaforen føler jeg ligger tett på den musikken Myhr lager. Ikke på den måten at den kan forbindes med skog, fjell og dal, men fra å oppholde seg i et skogkledd område i ene øyeblikket går turen raskt inn i storbyen og det mylderet man møter der.
Kan hende har Myhr hatt helt andre bilder i hodet når han har laget musikken, men for meg som lytter føles det sånn. Og hele veien skjer det små forskyvninger og pålegg av instrumneter som er minimalistisk, samtidig som det innimellom nesten blir for mye av det gode. Og ved hjelp av Bergvalls stemme utfordrer musikken oss som lyttere på en svært fascinerende måte.
Mens jeg hører gjennom platen noen ganger, dukker andre4 artister som Terry Riley og Philip Glass opp i bakhodet. Deretter kommer Lourie Anderson og hennes gjennombruddsplate «O’ Superman» opp i skallen, og en rekke rockereferanser som plateselskapet Les Disques du Crépuscule og artister som tidlig Bel Canto, Tuxedomoon, Anna Domino og de britiske artistene Kevin Coyne, Robert Wyatt og duoen Tracey Torn og Ben Watt opp i bakhodet. Men oppdatert til 2018 med alt hva det innebærer av forbedret lyd og produksjon.
Jeg hadde egentlig ikke tenkt at jeg skulle falle såpass pladask for denne musikken, men allerede etter første gjennomlytting var jeg solgt. Og jeg har brukt lang tid på denne platen og hørt den en rekke ganger, og hver gang dukker det opp nye elementer man fester seg ved og som er med på å gjøre platen til en helt spesiell opplevelse.
Jan Granlie
Kim Myhr (g), Carolione Bergvall (res, v), Ingar Zach (tromme, perc), Clemens Merkel (vio), Alissa Cheung (vio, viola), Stephanie Bozzini (viola), Isabelle Bozzini (c)
[amazon_link asins=’B07JC8YWLX,B07JJ6HKJN’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’c81a5967-06e8-11e9-8fdb-93b9b2061f42′]
