Den norske gitaristen Kim Myhr har turnert internasjonalt siden tidlig på 2000-tallet, og har utgitt flere plater i eget navn, så som «Bloom» fra 2016 (anmeldt HER), «You/Me» (2017), (anmeldt https://salt-peanuts.eu/record/kim-myhr-2/), «pressing clouds passing crowds» (2018) (anmeldt HER), pluss «Vesper» (2020), sammen med Australian Art Orchestra, (anmeldt HER), alle utgitt på det utmerkede plateselskapet Hubro.
På sinb nye innspilling samarbeider han med noen av de beste og mest lydhøre av de norske musikerne, og vi møter han sammen med trommeslagerne og perkusjonistene Hans Hulbækmo og Michaela Antalová og Ingar Zach, bassisten Adrian Myhr, orgel- og synthspilleren Anja Lauvdal og gitaristene Håvard Volden og David Stackenäs. Selv traktererer Myhr elektrisk 6-strengs- og akustisk 12-strengsgitar, orgel, bass, synth, trommemaskin og vokal.
Musikken på platen kan, nesten, regnes som et bestillingsverk for Oslo Jazzfestival, hvor «verket» ble fremført første gang.
Rett før Myhr startet arbeidet med denne innspillingen, kjøpte han et gammelt Yamaha-orgel (YC45d) fra 70-tallet, etter å ha forelsket seg i lyden på ulike utgivelser. Opprinnelig var instrumentet tenkt å være et diskret element i det nye verket, men det endte opp med å bli et midtpunkt i musikken. «Det har en briljant, rett-ifjeset lyd som brakte en ekstatisk kvalitet til musikken. Å leke seg fram med dette instrumentet, i tillegg til en Roland Juno synth fra 80-tallet og en ny trommemaskin, tok musikken i nye retninger, forteller Myhr i presseskrivet.
Vi får sju «strekk», komposisjoner eller låter, som alle er gjort av Myhr, og det starter med hans særegne akkorder på, 12-strengs gitar, i låten «And I Thought These Are My People». Og at de musikerne han omgir seg med er hans folk, er det ingen tvil om. For i åpningssporet forenes ensemblet på en utsøkt måte, med Hulbækmos trommespill som samlende effekt.
I «Gifting Senselessly In Endless Lavishness», åpner det hele med det gamle Yamaha-orglet – relativt mektig til å være nettopp dette instrumentet, med trommene brumlende i bakgrunnen, før det tas ned, og vi beveger oss, nesten, inn i et norsk bedehus hvor organisten har «røkt sokkene sine». Akkurat passe skjevt og spennende. Etter hvert blir dette en massiv og utfordrende del av verket, hvor orgelet nesten kan høres ut som et stort kirkeorgel, mens trommer og andre instrumenter boltrer seg i bakgrunnen. Så kommer Myhr inn med gitaren, og vi tas nesten med inn i Ry Cooders eller Knut Reiersruds musikalske landskap for en stund. Det blir nesten som å høre Reiersrud i samspill med organisten Iver Kleive, med en gjeng frittgående musikere i tillegg. Strålende!
«Move The Rolling Sky» starter også med Myhrs gitar(er). Dette er en låt hvor Orfee Schuijt har skrevet teksten som fremføres av Myhr på utmerket måte. Dette er blitt en låt hvor man nesten kunne hatt med Robert Wyatt som vokalist, for det er mye her som minner om noen av hans beste plater. Vokalen er strålende, gitarspillet likeså, og bakgrunnen, særlig Hulbækmos lette og fine trommespill, er med på å gjøre dette til en herlig sak som utvikler seg fint hele veien.
I delen «Iridescent», åpner det med en lang orgeltone, før den utvikles nesten minimalistisk, med bruk av flere orgeler og synther sammen med Anja Lauvdal, og det fortsetter inn i «Up To The Sun Shall Go Your Heartache», før Adrian Myhr setter an noen basstoner, og vi beveger oss raskt inn i et nytt og tyngre landskap hvor trommene får en dominerende plass i et nesten rocka bakteppe. Men musikerne forblir ikke lenge i den stemningen. Myhr kommer inn med fint el.gitarspill, for å bryte opp, før stemningen igjen endres, omtrent som om man flyr gjennom et område med mye turbulens og skyer, før man plutselig ser bakken, solen åpenbarer seg, turbulensen forsvinner, og vi kan igjen slappe av. I denne sekvensen får vi Myhrs særegne akkordspill på 12-strengsgitar (tror jeg), men i motsetning til at han opererer alene, får vi deilig bass- og trommespill som understøtter og videreutvikler Myhrs gitarspill. Disse sekvensene tror jeg er noe av det mest spennende jeg har hørt Kim Myhr har gjort på plate noen gang. Her skjer det mye, vi får litt ordløs vokal på toppen, trommeslagerne boltrer seg i bakgrunnen og bassgangen til Adrian Myhr er med på å holde det hele sammen på en fremragende måte.
Så er de over i «I Wonder If I Shall Fall Right Through The Earth», en låt jeg umiddelbart forbinder med Philip Glass sitt litt minimalistiske og gjentagende landskap. Orgelet legger en gjentagende frase over en dronelignende synth og lekende trommer, og vi er mer tilbake hvor vi kjenner Myhr fra før.
Så avslutter de denne fine platen med «Heart Streams», platens lengste spor på nesten 18 minutter. Denne starter med Myhrs gitar(er), før orgelet (eller er det bassen?) kommer inn med et slags tema, før trommeslagerne tar grep og legger en deilig trommerytme på toppen som fungerer nydelig sammen med temaet. Men Kim Myhr og hans medmusikanter oppholder seg ikke altfor lenge i samme landskap. Etter hvert tas det hele ned og vi får en «mellomstasjon» med en av el.gitarene før bassen igjen blander seg inn på en fin måte. I en sekvens på noen minutter foregår det stille og rolig, men det er som om man bare venter på at Hulbækmo eller en av de andre trommeslagerne skal «kline til» å legge et rytmisk «teppe» over det hele. Men det er fra bassen endringen kommer. En fin bassgang over orgel og synth får trommeseksjonen til å våkne og legge seg på den nye rytmen og «dra» musikken i en annen retning. Og med små, men viktige, variasjoner endres stemningen til noe som blir heftigere og heftigere, før det hele roer mer og mer ned mot slutten.
Dette er blitt et strålende «verk» fra Kim Myhr og hans musikalske venner. Her skjer det mye underveis i detaljer og innspill som bør åpne hele verden for Kim Myhr og dette utmerkede bandet. Myhrs mest varierte og spennende innspilling til nå, og jeg gleder meg til å få høre det på konsert en gang i fremtiden. Da kan det bli, om mulig, enda mer spennende og interessant.
Jan Granlie
Kim Myhr (6-strings el.g, 12-strings ak.g, org, b, synth, v, dr.machine), Hans Hulbækmo (dr, perc), Michaela Antalová (dr, perc), Ingar Zach (gran cassa, timpani, perc, vid.speakers), Adrian Myhr (b, add.g), Anja Lauvdal (org, synth), Håvard Volden (g), David Stackenäs (g)
