Den norske gitaristen Kim Myhr, er en original musiker. Han er født i Oslo, og har i flere år vært en viktig og original stemme i den på den improviserte musikkscenen i Norge.
Hans nyeste prosjekt, «Vesper» ble spilt inn live som en del av Melbourne International Jazz Festival i juni 2018 og er Myhr i samarbeid med det verdenskjente Australian Art Orchestra, ledet av Peter Knight. Foruten han, som spiller trompet, dulcimer og electronics, får vi høre Aviva Endean på klarinetter, autoharp og umtshingo, Erkki Veltheim på bratsj/viola, Lizzy Welsh på fiolin, Jaques Emery på bass og autoharp, Joe Talia på Revox B77 og electronics og Tony Buck på trommer og perkusjon.
I forhold til de tidligere gangene jeg har mørt Myhr, synes jeg det her er mye mer substans og innhold i musikken. Vi får tre lengre partier, hvor den første, «I cought a glimpse of the sea through the leafy boughs of the pines», som er et sitat fra Bob Dylans «Chronicles vol. 1» som beskriver opplevelsen av innspillingen av låten «Oh Mercy». Det andre «strekket», «We seemed to grow more and more pensive, but in fact we were less and less», er entet fra Rene Daumals bok «Mount Analogue», som Myhr oppdaget gjennom komponisten Francesco Messinas album «Prati Bagnati del Monte Analogo». Den tredje låten, «No walls, no ceiling, no window» er hentet fra Daumals bok «A night of serious drinking».
Og hele veien er det en fascinerende og minimalistisk musikalsk reise vi får være med på. I det første sporet, duver musikken som bølger, med små endringer underveis, og med en behagelig tilnærming som tyder på at Dylan var fornøyd med «Oh Mercy» og innspillingen av den.
Og denne duvingen fortsetter i andresporet, «We seemed to grow more and more pensive, but in fact we were less and less». Det er Myhrs gitar som hele veien er toneangivende, og Australian Art Orchestra er, på mange måter med på å utvide gitarens lydunivers, og gjør Myhrs spill fyldigere og rikere.
Og det er slik Kim Myhrs gitarspill er. Han legger akkorder og små melodier til grunn så de andre musikerne kan komplettere og fylle inn der det ofte kreves litt mer kjøtt på beina. Minimalistisk, ja, og vakkert på sin helt spesielle måte.
Tredjestrekket, «No walls, no ceiling, no window», fra boken «A night of serious drinking», hadde vi, når man leser tittelen, egentlig regnet med at skulle gå en litt annen vei. Men her starter det enda roligere enn i de to andre «strekkene». Men ettersom gitaren og de andre musikerne kommer til, blir denne delen litt annerledes enn de to foregående. Selv om vi også her får Myhr særegne akkorder over «kunstorkesteret». En enkel melodi, som utvikler seg stille og rolig, hvor samarbeidet mellom Myhr og de andre musikerne foregår nesten sømløst. Litt mer energi i denne låta, kanskje, men i samme landskap som de andre.
Med «Vesper» har Kim Myhr laget en plate som utvider hans lydunivers på en fin måte. Og samarbeidet med Australian Art Orchestra fungerer fint hele veien. Det føles som australierne forstår akkurat hva Myhr vil med musikken, og følger han gjennom hele albumet på en tett og fin måte. Det er blitt en annen plate enn Myhrs tidligere utgivelser, men ikke mindre interessant.
Spennende og nyskapende!
Jan Granlie
Kim Myhr (g, elec), Peter Knight (tp. Dulcimer, elec), Aviva Endea cl, bcl, contrabcl, autoharp, umtshingo), Erkki Veltheim (viola), Lizzy Welsh (vio), Jaques Emery (b, autoharp), Joe Talia (Revox B77, elec), Tony Buck (dr, perc)
