Den dansk/svenske vokalisten Kira Martini har jeg hørt noen ganger på klubber i København, og alltid har jeg tenkt på henne som en tolker av «den amerikanske sangboken» og mainstream-jazzen. Men så kommer hun med platen Open Wide, med egne komposisjoner og tekster, og bildet av henne får en helt annen «glød».
Ikke kun fordi hun har laget en plate som tenderer den amerikanske singer/songwriter-tradisjonen, men hun har også alliert seg med et band som er i stand til å gjøre det beste ut av melodiene og tekstene. I presseskrivet står det at hun har vært inspirert av vokalister som Carole King, Joni Mitchell og Nick Drake. Men vi får langt fra noen kopier av de tre i de ni låtene hun serverer her. Vi har tidligere anmeldt både hennes utgivelser Yellow House Session fra 2017, og Warm Valley fra 2019, og jeg våger påstanden om at aldri har hun lykkes bedre på plate enn på hennes nye utgivelse.
Som grunnstamme i bandet har hun med et utsøkt «hold» med saksofonisten Jacob «Dino» Dinesen, gitaristen Johannes Wamberg, bassisten Anders Fjeldsted og trommeslageren Morten Ærø. I tillegg har hun invitert med gitaristen Cille Dyrberg, bassisten Mathæus Bech, bratsjisten Mika Persdottir, fiolinisten Andrea Gyarfas, cellisten Kirstine Elise Pedersen, hammondorganisten Mads Søndergaard og trompeteren Peter Marriot på noen av låtene.
Hun har en ytterst behagelig sangstemme, som aldri blir «presset», slik vi ofte hører det hos ikke veldig erfarne vokalister, og som hele veien virker avslappet og behagelig, og ikke ett sekund tviler vi på det hun synger. Saksofonspillet til «Dino» er hele veien deilig, og ligger fint som et kommenterende element, sammen med Wambergs nydelige gitarspill (han har lært mye av sine år i USA), og både bass og trommer låter perfekt i sammenhengen, og er mikset akkurat slik det skal i et slikt prosjekt. Og i de låtene hvor de har fylt på med strykere, er det med på å gjøre musikken variert og de går rett inn i det fine lydbildet. Innimellom får vi også fint trompetspill fra Marriot, som aldri er med for å «vise seg fram», men som følger instruksjonene til kapellmesteren, og legger til fine kommentarer.
Og det er virkelig overraskende å sette på en plate jeg hadde regnet med at var en ren mainstream-plate, og så åpner hun med det fine tittelsporet, og jeg nærmest skvetter til i stolen. For dette er nærmere Cassandra Wilson og noen av de andre vokalfavorittene, enn man kunne drømme om. Martini skriver utmerkede komposisjoner, som ja, de går hovedsakelig inn i singer/songwriter-tradisjonen. Men innimellom, som på sjettesporet «Life’s Roundabouts» svinger det fint i en behagelig og deilig jazzstil, ikke minst takket være det fine bass- og trommespillet – og «Dino» sitt fine og kjølige tenorsaksofonspill. Her er også strykerne med, og de glir fint inn i helheten.
Kira Martini har nok, med denne utgivelsen, laget sin beste plate til nå. Og ved å bevege seg litt utenfor det forventede, har hun laget en personlig plate hvor hennes nære forhold til den amerikanske singer/songwriter-tradisjonen kommer godt fram. Og mens solen steker, jeg har noe kaldt i glasset, og Kira Martini (nei, det er ikke det jeg har i glasset), serverer deilig musikk i bakgrunnen, kan dagen nesten ikke bli bedre.
Jan Granlie
Kira Martini (vocals, guitar), Jacob «Dino» Dinesen (tenor saxophone, Johannes Wamberg (guitar), Anders Fjeldsted (bass), Morten Ærø (drums), Cille Dyrberg (guitar),, Mathæus Bech (bass), Mika Persdottir (viola), Andrea Gyarfas (violin), Kirstine Elise Pedersen (cello), Mads Søndergaard (hammond organ), Peter Marriot (trumpet, flygabone)
