Med inspirasjon fra jazz, pop og nordisk folkemusikk, skaper Kira5 moderne, sjangerkryssende musikk fokusert på «å fortelle historier og uttrykke stemninger fra livets stadig utviklende berg-og-dal-bane», som de sier i pressemeldingen.
Bandet består av vokalisten Maria Eriksson Andin, saksofonisten og bassklarinettisten
Rikard Wadman, pianisten Hanna Brauer, bassisten Nils Kristensson og trommeslageren
Christian Martinsson.
I de senere årene har det kommet en rekke utgivelser fra band som beveger seg i et neddempet landskap som forener popmusikk med folkemusikk. Og her åpner de med Wadmans «Tillbaka igjen», hvor vi legger spesielt merke til Andins såre vokal, som over strykebass og piano, presenterer noe som beveger seg tett på det jeg gjerne kaller «knirkepop», noe som aldri er en positiv betegnelse på altfor mange, kvinnelige popmusikere som i dag er i ferd med å oversvømme den skandinaviske musikkscenen.
Men allikevel er dette annerledes. Og i det bassklarinetten kommer inn, er vi inne i et slags svensk viselandskap som får meg til å spisse ørene. Og det er ingen tvil om at Andin har en særpreget stemme, som med en slags vibrato nesten gjør vokalen litt «sur», men hun holder seg innenfor, så vidt. I andresporet, Ericssons «Låt oss vila» er de inne i jazzlandskapet med fint bass-spill og med en mer enn godkjent tenorsaksofonsolo. Neste låt, «RE5036 (Aachen – Welkenraedt)» er skrevet av Wadman, og er en jazzsak med ordløs sang, og med et fint og rytmisk anslag, hvor pianospillet legges merke til.
Og slik fortsetter de med den fine visen «För tidlig vår», hvor jeg nesten føler at musikken fremføres litt usikkert. Det er som om vokalen og pianoet befinner seg i et litt usikkert landskap. Men det bedrer seg etter hvert med den ordløse vokalen i denne visen.
Andins «I Got Brave» starter med tilbakelent trommespill før en slags resitasjon kommer inn. Og bak ligger en klagende strykebass, før vi får Andins «Shallow Compliments» med mer fint bass-spill som går sammen med vokalen i en sekvens som jeg merker meg, før det glir over i en fin jazzballade med fint tenorsaksofonspill. Så avrunder de med Wadmans «Arid Sky», en ballade som føyer seg fint inn sammen med resten.
Kira5 er blitt en fin viseplate med innslag av jazz mye mer enn folkemusikk. Bandet består av unge musikere som bør få tid på seg til å utvikle ideene sine. Foreløpig synes jeg de ikke helt klarer å forløse talentene som tydeligvis er der. Det er helt ok musikere, og særlig legger jeg merke til pianospillet, bassklarinetten og både vokalen og resitasjonen. Deres debutalbum Det som blev fikk blant annet følgende omtale i Orkesterjournalen: «Det er et diktat budskap, med musik. Det åar som allas våra liv och att både agera och njuta». Jeg vil gjerne vente med såpass store ord før jeg hører bandet en gang til, på deres neste utgivelse.
Jan Granlie
Maria Eriksson Andin (vocals), Rikard Wadman (tenor saxophone, bass clarinet), Hanna Brauer (piano), Nils Kristensson (double bass), Christian Martinsson (drums)
