Den amerikanske kornettisten Kirk Knuffke har vært basert i New York siden 2005, og de senere årene har han markert seg som en kornettist som kan gå inn i de fleste musikalske sammenhenger og levere stor kunst. Han har spilt med de fleste av likesinnede kolleger i New York, pluss at har gjort flere plater i eget navn.
På CVen finner vi blant annet plater hvor han samarbeider med Butch Morris og hans Nublu Orchestra, Max Johnson Trio (som straks er på vei til København hvor han blant annet skal spille med Kresten Osgood), Pierre Dørge både med og uten hans junelorkester, Charlie Hunter, Uri Caine, Karl Berger og Michael Formanek, for å nevne noen få av de han har samarbeidet med.
På sin nyeste plate, «Cherryco», knytter han vennskapet til en av sine gamle helter, pocket-trompeteren Don Cherry. Sammen med bassisten Jay Anderson og trommeslageren Adam Nussbaum, får vi 12 komposisjoner, som alle er knyttet til Cherry, enten at det er han som står som komponist, eller at det er Cherrys kollega Ornette Coleman som står bak.
Det starter med Cherrys «Roland Alphonso», og jeg blir litt usikker på hvor langt fra Don Cherry man bør bevege seg for at man ikke skal kjenne igjen koblingen. Men det tar seg kraftig inn i andresporet, Colemans «The Spinx», en av komposisjonene Ornette Coleman gjorde udødelig sammen med Cherry, Charlie Haden og Ed Blackwell. Her får vi det velkjente temaet, riktignok uten Colemans karakteristiske altsaksofon, men med resten så godt som intakt, og da Anderson gjør en solo som er hentet direkte ut fra Hadens idérikdom, begynner vi virkelig å trives. Nussbaum følger de to med fint trommespill, og Knuffke henger seg i «hæla» på Cherry med flott spill. Det er overhode ikke snakk om noen kopi, for Knuffke tolker Cherry på sin måte, og selv om det ligger i Cherrys og Colemans landskap fra tidlig 60-tall, så blir det oppdatert og spennende.
Så følger Cherrys «Art Deco», en av hans senere komposisjoner, som tolkes fint, selv om jeg ikke helt klarer å like basslyden, som nesten høres ut som en el-bass.
Og slik fortsetter det. Vi får Cherrys «Rememberance» og «Golden Heart», Colemans legendariske og usyrtelig vakre «Lonely Woman» og «Jayne», før vi får servert Cherrys «Song in D» og «Paris Ambulance Song» og Colemans «Angel Voice» og «Mind and Time», før trioen runder av med tittelsporet, Don Cherrys «Cherryco».
Og hele veien gir Knuffke oss fint spill inspirert av en av mine desiderte favoritter. Han tilfører mange egne ideer, og selv om bassen har en litt «spesiell» lyd, så venner man seg raskt til den, og «Lonely Woman» er bare et mesterverk, også i denne trioens tolkning.
«Cherryco» er blitt en fin hyllest og et fint minne om en strålende kornettist og pocket-trompetist, og en musiker som gjennom hele sitt liv gikk sine helt egne veier. Og at han og Ornette Coleman fant sammen, var en lykke for jazzens 60-tall. Dette har Knuffke og hans to venner klart å formidle på en fin måte på sitt nye album. Og for den som ikke kjenner Kirk Knuffke fra før, er det virkelig på tide å sjekke han ut.
Jan Granlie
Kirk Knuffke (cor), Jay Anderson (b), Adam Nussbaum (dr)
