Det er litt merkelig, og, ikke minst tilfeldig, når plutselig en amerikansk musiker blir kjent i andre deler av verden, uten egentlig å ha levert et utall egne plater og konserter. Men det har skjedd med kornettisten Kirk Knuffke.
I løpet av 2020 og hittil i 2021, har han dukket opp på flere innspillinger med danske musikere, blant annet den fine «Near The Pond» sammen med vokalisten Josefine Cronholm og bassisten Thommy Anderson (anmeldelse kan leses HER) og et samarbeid med saksofonisten Benjamin Koppell, gitaristen Ben Monder, bassist Andersson og trommeslageren Jonathan Blake (anmeldt HER), og selv om vi på salt peanuts* virkelig likte hans forrige soloplate «Cherryco», som var en hyllest til Don Cherry, og som du kan lese anmeldelse av HER, så har vi også hørt han briljere blant annet på to duoplater med trommeslageren Whit Dickey.
Knuffke er blitt omtalt som en av den moderne jazzens dyktigste utøvere i skjæringspunktet mellom freejazz og mer konvensjonelle stilarter. Han kan like gjerne «dra avgårde» med utmerket freejazz, som han kan gjøre standardlåter fra musikere som Pee Wee Russell, Louis Armstring, Nat og Cannonball Adderley, Gene Ammons og Teddy Wilson. Og hele veien låter det oppfriskende og nytt.
På hans nye innspilling, «Tight Like This» spiller han sammen med tubaisten Bob Stewart og trommeslageren og perkusjonisten Kenny Wollesen (som også danskene etter hvert har begynt å få øynene og ørene opp for). Innspillingen ble gjort før hele verden stengte døren og man måtte klare seg selv, i februar 2019, og platen kom ut på slutten av 2020.
Og umiddelbart, i åpningssporet «Cyclops» av Nat Adderley, forstår man at man har med «fagfolk» å gjøre. Musikere som kan sitt virke, og som ikke bryr seg nevneverdig om at dette er «gammel» musikk, men som behandler låtene med samme smidighet og engasjement. Åpningssporet er en fin blues, hvor tuba og trommer legger det rytmiske fundamentet, mens Knuffkes kornett briljerer i front, og det «lukter» New Orleans lang vei. Og jeg merker at humøret stiger mens den surrer og går. Deretter følger «Pee Wee’s Blues», naturlig nok ab Pee Wee Russell, Knuffkes egen «Chicutz», Cannonball Adderleys «Shake A Lady», Knuffkes «Any, Again Again», Gene Ammons «Jungle Soul (Ca’purange)», Teddy Wilsons «Blues In C Sharp Minor» og Louis Armstrongs «Tight Like This», før vi får fire originale Knuffke-komposisjoner, hvor den «seige» bluesen virkelig får utfolde seg. Og å spille såpass «seig» blues som de gjør her, for eksempel i Knuffkes «Dozen A Day» og i avslutningssporet «Wind Spirit», som er gjort av Matt Wilson, er ingen enkel affære. Det krever gode musikere for å lage troværdig musikk av så «seige» blues-komposisjoner.
Og hele veien låter dette strålende. Knuffke er et unikum på kornett, og hans spill inneholder så mye av det tradisjonelle, at det er en ren fryd å lytte til, samtidig som han har mye av det moderne spillet i hornet. Og kombinasjonen av disse spillemåtene gjør dette trioinnspillingen til en perle. Og når han har med en av Sambandsstatenes mest solide tubaister og en av jazzverdens mest lydhøre og løstspillende trommeslagere, blir dette en sammensetning man bare må elske.
Og selv om Knuffkes spill både er tradisjonelt og moderne, er det hele veien gjennom bluesen som er toneangivende språket. De fleste låtene er bygd på relativt enkle bluesskjemaer, og det er kanskje derfor det virker som om de tre musikerne ikke anstrenger seg mer enn det de trenger, og at de koser seg med de 13 låtene. Og når man sammenligner Knuffkes egne komposisjoner med de mer kjente låtene som er gjort av noen av jazzhistoriens store navn, så er det de som i første rekke fremmer det litt mer moderne uttrykket. Men ikke mer enn at det er med på å gjøre dette til en hyllestplate, eller kjærlighetsbrev, til de mange musikerne som «gikk opp veien» for han og hans kolleger som holder jazzen i hevd n om dagen.
Kirk Knuffkes nye plate er rett og slett blitt en deilig bluesplate, gjort med stor respekt for jazzens tidligere stilskapere og viktige musikere. Og med følge av Bob Stewart og Kenny Wollesen, er det blitt en plate som skiller seg fra veldig mye annet som dukker opp på platemarkedet nå om dagen.
Jan Granlie
Kirk Knuffke (cor), Bob Stewart (tuba), Kenny Wollesen (dr, perc)
