Den norske pianisten Kjetil Mulelid opererer i stadig nye, musikalsk formater. Vi er vant til å høre han enten solo, i duo med vokalisten Siril Malmedal Hauge, i hans egen trio eller med bandet Wako. Men på Agoja får vi han i enda et nytt format. Han sier selv at han lenge har hatt lyst til å lage en plate i eget navn, hvor han gjør akkurat det han vil. Og nå har han fått sjansen.
Mulelid kommer fra Hurdal, og han fullførte «jazzlinja» i Trondheim i 2014. Og etter det har han vært en svært aktiv pianist som har fartet land og strand rundt med prosjektene sine. På denne nye platen møter vi han sammen med et rikt knippe musikere. Og vi får høre han selv på piano, wurlitzer, rhodes og synthesizer, trommeslageren Andreas Winther og bassisten Bárdur Reinert Poulsen som grunnelementer. I tillegg har han invitert med altsaksofonisten Signe Emmeluth, tenorsaksofonisten Trygve Seim, tenor- og sopransaksofonisten Martin Myhre Olsen, vibrafonisten Sasha Berliner, fiolinisten Selma French og trompeterne Lyder Øverås Røed, Mathias Eick og Arve Henriksen fordelt på de åtte komposisjonene av Mulelid som vi får oppleve på denne utgivelsen.
Mulelid er en musiker som skriver fine komposisjoner. Og de musikerne han har plukket ut til de enkelte låtene passer perfekt inn i komposisjonenes landskap og form. I åpningssporet, «Alone» får trioen besøk av Arve Henriksen, Myhre Olsen og Selma French, hvor man får stifte bekjentskap med Henriksens særegne og ytterst vakre trompettone. En optimistisk og vakker låt som inviterer inn til en deilig plate. I åpningssporet serverer Mulelid en kort og nydelig pianosolo etter Henriksens fine bidrag, som nesten er verdt hele plata alene. Dette er en låt som nesten kan oppfattes som en suite, med flere endringer underveis som forteller flere historier, eller flere sider av samme hiistorie.
I «Song for Eliah» får trioen selskap av Trygve Seim og Mathias Eick, og selv om gjestene er forskjellige, blir ikke stemningen veldig annerledes. Eick spiller vakkert, slik Eick har for vane. En fin låt som passer perfekt som andrelåta på ei sliik plate. Og når den er skrevet til sønnen Eliah (Agoja var tilnærmet det første ordet han uttalte). Så følger «Heroes» med trioen og Martin Myhre Olsen, hvor Keith Jarrett dukker opp i bakhodet i starrten, men som endrer seg. Også en slags flerdelt låt, med bass-solo av Poulsen som en slags B-del med mye synth i bakgrunn over pianoet, og hvor Myhre Olsen tar det hele litt ut til venstre med en solid sopransaksofonsolo.
«Thousands Of Lost Stories» er en vakker solosekvens av Mulelid, hvor mange av de nyere, lyriske pianistene dukker opp i bakhodet, før vi får «A Prayer For Peace» med Signe Emmeluth og Trygve Seim som gjester sammen med trioen. Sjelden har jeg hørt Emmeluth så lyrisk som her, og sammen med Trygve Seim leder de denne låten til en nydelig fredssalme som utvikler seg til et kraftig rop om fred, som bør spilles høyt, for en rekke krigshissere både i Russland, Israel, Jemen og andre steder man hisser til krig rundt om i vår fullstendig gale verden om dagen. En aldeles nydelig låt!
Deretter følger «Waiting Song» med vibrafonisten Sasha Berliner. Dette er en relativt annerledes komposisjon som grenser til instrumental popmusikk med Fender Rhodes, el.bass og litt rocka trommer. Samtidig har de (sannsynligvis) manipulert vibrafonlyden en smule, slik at dette blir noe helt annet enn det vi har hørt tidligere på platen. Etter hvert får vi en vibrafonsolo uten manipulering, som viser at vi har fått en ny vibrafonist vi skal merke oss.
«Chapter, Ø» er trompeteren Lyder Øverås Røed i nydelig duospill med Mulelid, hvor de tar det ned en smule, og vi får enda et trompetuttrykk på platen. Øverås Røed har litt av både Henriksen og Eick i spillet, så her får vi en mellomting, som legger seg på toppen av Mulelids fine pianospill, som både er litt Jarrett, litt Brad Mehldau, men aller mest Kjetil Mulelid, slik vi kjenner han blant annet fra duospillet med Siril Malmedal Hauge. Jeg får litt assosiasjoner til Tobias Wiklunds kornettspill i Øverås Røeds spill. En nydelig sekvens!
Så avslutter de med «Kingdom, Slowly Disappering» hvor co-produsenten Lars Horntvedt bidrar, sannsynligvis på synthesizer, uten at han er nevnt i line upen (!). Dette er en synthbasert avslutning hvor jeg, som så mange ganger tidligere, får en slags «The Last Waltz»-følelse. Det er, på mange måter, en typisk avslutning, og det er nesten umulig for musikerne å skulle spille et ekstranummer etter denne. En vakker sak som sammen med «Waiting Song» viser enda en side av Mulelids vide spelter av musikk, og som avrunder en nydelig plate, hvor Mulelid har satt sammen trioen med utmerkede og helt perfekte gjester.
Jan Granlie
Kjetil Mulelid (piano, wurliitzer, Fender Rhodes, synthesizer), Andreas Winther (drums), Bárdur Reinert Poulson (electric bass, double bass), Signe Emmeluth (alto saxophone), Trygve Seim (tenor saxophone), Martin Myhre Olsen (tenor saxophone, soprano saxophone), Sasha Berliner (vibraphone), Selma French (violin), Lyder Øverås Røed (trumpet), Mathias Eick (trumpet), Arve Henriksen (trumpet), Lars Horntvedt (synthesizer?)
