«Who Do You Love The Most?» is the third album in four years of the Norwegian trio of pianist-composer Kjetil André Mulelid and expands this young trio’s aesthetics. The ten pieces, recorded at Athletic Sound in Halden in June 2021, offer lyrical and evocative melodies, often touched by Nordic melancholia, with rhythmically complex textures and an occasional gospel feel. Mulelid composed nine of the songs, two first appeared on his solo piano album, «Piano» (Rune Grammofon, 2021), and the only non-original piece is a cover of American singer-songwriter Judee Sill’s «The Archetypical Man».
Mulelid is accompanied by the excellent rhythm section of double bass player Bjørn Marius Hegge and drummer Andreas Skår Winther, both, like Mulelid come from the fertile milieu at the Trondheim Conservatory of Music. This mature, working trio has developed close and organic dynamics that always stress the melodic flow of the pieces. Hegge and Winther know when to add subtle and sparse colors to Mulelid’s piano musings, like on the opening «Paul», the gospel-ish «Remembering», «For You I’ll Do Everything» from «Piano», or the touching, last song «New Morning». Hegge and Winther also know when to inject infectious driving patterns like «The Road» and «Gospel», both songs bring to mind the natural and breezy melodic drive of the Scandinavian quartet of Keith Jarrett, a clear inspiration on Mulelid. The beautiful cover of Sill’s «The Archetypical Man» frames the original song from its religious images and frames it in the blues tradition.
But beyond all, it is the engaging elegance and the radiant, captivating beauty of Kjetil Mulelid playing throughout «Who Do You Love The Most?».
Eyal Hareuveni
……….
«who do you love the most?» er Trondheimsbaserte Kjetil Mulelid Trios tredje album på drøye fire år, og den fortsetter i tradisjonen fra deres to tidligere utgivelser – «Not Nearly Enough To Buy A House» (2017), som er anmeldt HER og «What You Thought Was Home» (2019), som er anmeldt HER, som begge fikk gode anmeldelser av vår medarbeider Eyal Hareuveni her på salt peanuts*.
Og de som har hørt disse trioplatene tidligere vet at vi får vakre og stemningsfulle melodier, som er rike på harmonier, ofte med rytmisk relativt komplekse teksturer og at musikken ligger trygt plassert i den norske og skandinaviske naturen med et og annet gospelpreg. Albumets 10 komposisjoner er gjort av Mulelid, bortsett fra «the archetypical man», som er en cover fra Judee Sills sin settliste og «imagine your front door», som de tre musikerne har gjort i fellesskap.
Etter såpass mange år har trioen, som foruten Kjetil Mulelid, består av bassisten Bjørn Marius Hegge og trommeslageren Andreas Skår Winther, blitt en samspilt trio, hvor Mulelid legger ut sine relativt nordiske og lyriske melodier, som Hegge og Winther tilfører nyere strukturer og mer trøkk og variasjon. Det kan raskt bli til at man plasserer Mulelid inn i et veldig typisk norsk og skandinavisk pianolandskap, hvor man finner en rekke andre som har ene beinet i de norske tradisjonene, og det andre i et slags Keith Jarrett/Bill Evans/Bobo Stensson-landskap. Men allerede i tredjesporet, «the road» synes jeg Mulelid har skrevet en relativt funky og fin låt som skiller seg fra de to første, og som er med på å gjøre denne trioen til noe eget.
Hvorfor det er såpass mange norske pianister som spinner rundt kombinasjonen Jarrett/Evans og typisk norsk musikk er ikke godt å si. Selvfølgelig har det noe å gjøre med at både Keith Jarrett og Bill Evans var strålende jazzmusikere, og det er vel ikke en eneste yngre pianist i verden som ikke på en eller anne måte er inspirert av det de har gjort. Men når man hører Tord Gustafssen, Helge Lien, Espen Eriksen, Vigleik Storaas (som jeg mistenker har vært lærer for Mulelid på «jazzlinja» i Trondheim) og noen andre, så går de ofte litt inn i det samme musikalske landskapet. Ikke noe galt med det, men innimellom synes jeg de blir litt for like. Kan hende er grunnen at flere av disse har sin bakgrunn fra lokale kristne miljøer, og har festet seg i salmesangen og kirkemusikken, før de satset på jazzen, mer enn for eksempel at de fra utgangspunktet ble inspirert av den europeiske og amerikanske samtidsjazzen.
Men komposisjonene til Mulelid er ytterst vakre og spennende. Han er en svært dyktig pianist og formidler, og innimellom synes jeg spillet går veldig tett på noe av det beste vi fikk høre fra Esbjörn Svensson Trio for en del år tilbake. Og hele veien synes jeg det er mye «lys» og positivitet i komposisjonene. Dette er ikke melankolsk musikk som bringer lytteren inn i et litt mørkt landskap, men heller tvert imot. Hør bare på den fine «point of view», hvor melodien er mollaktig, men samtidig lystig og positiv. Eller de gospel-aktige «the archetypical man», som de lager en nydelig coverversjon av, og som swinger svært behagelig i øregangene, og den fine «gospel». Og hele veien bidrar Hegge og Winther med strålende bidrag, og er med på å gjøre komposisjonene og platen godt.
Dette er blitt en fin pianotrio-plate fra Kjetil Mulelid Trio, hvor vi møter tre musikere i den norske jazztradisjonen, som gleder fra start til mål.
Jan Granlie
Kjetil Mulelid (p), Bjørn Marius Hegge (b), Andreas Skår Winther (dr)
