Gitaristen og vokalisten Knut Reiersrud, er norges ubestridte blueskonge. Gjennom 40 år har han stått på scenen over det ganske land og utenlands med sin bluesmusikk, kanskje spesielt inspirert av den rotekte bluesen man finner i Chicago.
Han har gjort ei røys med egne plater, pluss at han har samarbeidet med folk som Four Roosters (hans første plateband), Nappy Brown, Iver Kleive, Povl Dissing, Frode Alnæs, Knut Værnes og Bjørn Klakegg, Mighty Sam McClain og prosjektet Trail Of Souls med Solveig Slettahjell og in the country.
Nå feirer han sine første 40 år som artist, og innspillingen er gjort der det hele startet, på Røverstaden, som da Reisersrud startet var det legendariske stedet Club 7. Til denne konserten den 16 februar i år, hadde han samlet sitt faste band, bestående av vokalisten og gitaristen Bjørn Holm, keyboardisten David Wallumrød, bassisten Nikolai Hængsle og trommeslageren Andreas Bye, musikere de fleste kjenner bedre fra mer jazzrelaterte prosjekter.
Vi får ni låter gjort av Reiersrud, med unntak av Curtis Mayfields «When Seasons Change» og, som avslutning, Mac Rebenack (Dr. John) og Doc Pomus’ «I Can’t Stop», som en perfekt hyllest til «fastlegen», særlig når man tenker på at han forlot denne verden for kort tid siden.
Når artister velger å feire seg selv etter mange år på veien, pleier man å samle de man har spilt med opp gjennom historien, og lage en slags collage av livet som musiker. Men ikke slik med Reiersrud. Han valgte i stedet å samle sine faste musikere og lage en råfeit konsert i stedet. Og det tror jeg var en svært god idé.
Det starter med «Living On Borrowed Time», i en svært tilbakelent og ytterst swingende versjon, som har alt det deilige spillet til Reiersrud i seg. Både gitarspillet, munnspillet og vokalen. Og derfra og ut er dette en ren fryd for ørene. I åpningssekvensen får vi i tillegg til «Living On Borrowed Time» også «Life» og «Sacred Mama» og det må ha vært en fantastisk opplevelse for publikum å være tilstede på Røverstaden under denne konserten. Deretter briljerer Reiersrud og bandet med en perlerad av bluesperler, før de avslutter med Rebenack og Pomus’ strålende blueslåt, som på mange måter oppsummerer det hele.
Dette er på mange måter som å oppleve en god fredagskveld på salige Club 7 på nytt. Godt med øl innenfor strupen, dansende mennesker og et band i godlune. Og når bandet avslutter med «I Can’t Stop», som like godt varer i over 13 minutter, og det nesten kan høres ut som Reiersrud og bandet rett og slett ikke kan stoppe, har vi vært med på en strålende blueskonsert med en av de virkelig ledende bluesmusikerne i dag, med et band som backer han som om de aldri skulle ha gjort noe annet.
Og for oss som ikke var tilstede denne kvelden, er det godt å få en del av musikken på plate, så kan vi sette oss rolig tilbake (eller danse rundt i leiligheten til naboens (underboerens) store forundring, og la Reiersrud og vennene hans ta oss med til de mørke kjellerklubbene i Chicago og bare la oss ta av denne strålende artisten og hans medsammensvorne.
Ikke vin i sådan stund, gi med en «Classic»!
Jan Granlie
Knut Reiersrud (v, g, harm), Bjørn Holm (v, g), David Wallumrød (v, hammond B3, clav, Fender rhodes), Nikolai Hængsle (v, b), Andreas Bye (dr)
