Den norske saksofonisten Knut Riisnæs, har i mange år vært en av de ledende på sitt instrument i Norge. Han er født i 1945, og har helt siden 60-tallet vært en markant stemme i jazzmiljøet i Oslo. Han debuterte med egen innspilling såpass sent som i 1982 med innspillingen «Flukt». Og grunnen til at det tok såpass lang tid før han fikk navnet på forsiden av et platecover, har muligens noe å gjøre med at han aldri har vært en musiker som har stukket fram nesa og forlangt noe som helst.
Men han har spilt på en rekke andre musikeres plater, så som Karin Krog, Egil Kapstad, Terje Rypdal, Torgrim Sollid, Ketil Bjørnstad, Radka Toneff og de fleste andre norske jazzmusikeres utgivelser, mens hans egen katalog kun inneholder platene «Flukt» (1982), «Conessin’ the Blues (1991), «The Gemini Twins» (1992), «Knut Riisnæs / Jon Christensen featuring John Scofield & Palle Danielsson» (1992) og «Touching» (2001).
Opptakene til «2nd Thoughts» er gjort både i studio og live på jazzklubben Herr Nielsen i Oslo, på høstparten i fjor og i april og mai i år. Og med seg i bandet har han pianisten Anders Aarum, bassisten Jens Fossum og trommeslageren Tom Olstad, alle musikere man ofte finner på scenen på Herr Nielsen.
Det starter med Mulgrew Millers «2nd Thoughts», og før de avrunder med Carl Sigmans «Crazy She Calls Me», er de innom i hovedsak låter gjort av Riisnæs og Aarum, men også Rodgers «She Was Too Good To Me» og Dag Arnesens fine «Liten vals».
Og hele veien låter det fint. Riisnæs har mye tidlig Coltrane i hornet sitt, men hans tone er allikevel hans egen. Av og til kan han minne litt for mye om noen av de mange, unge amerikanske saksofonistene man finner på selskaper som Savant og HighNote, men der han er best, låter det strålende og egenartet.
Trioen han har alliert seg med, gjør jobben mer enn godt nok. Men av og til hadde jeg ønsket at de fulgte tittelen på avslutningslåta, «Crazy She Calls Me», for jeg synes det av og til blir litt for kontrollert og planlagt.
Men hele veien er dette Riisnæs slik vi kjenner han, sammen med musikere han liker å spille med, noe som gjør stemningen avslappet og fin. De to opptakene fra Herr Nielsen har litt annen lyd enn resten, en litt råere livelyd, som jeg synes passer bedre enn den litt sterile og perfekte studiolyden. Så kanskje skulle hele innspillingen vært gjort med et fullstappet Herr Nielsen en lørdagskveld? Det virker på de to opptakene som om noe løsner hos Riisnæs på disse opptakene, og han slipper seg mer løs.
Men fint er det hele veien, fine låter, som ikke er ihjelspilte fra før, og en trio som passer perfekt til Riisnæs spill.
Jan Granlie
Knut Riisnæs (s), Anders Aarum (p), Jens Fossum (b), Tom Olstad (dr)
