SÅ var den endelig på plass! Det svensk/finsk/tyske bandet Koma Saxo er på plass med en LIVEinnspilling!
Koma Saxo er den svenske bassisten Petter Eldh sitt prosjekt. Debutalbumet kom i 2019, og var utgitt i Eldhs navn og finn tittelen «Presentys Koma Saxo». Selvsagt anmeldte vi den her på salt peanuts*, men jeg må innrømme at jeg hadde mange innvendinger mot albumet. Spesielt på grunn av Eldhs idé om å «manipulere» saksofonene, og gi dem et «moderne» og elektronisk lydbilde. Jeg savnet å få høre bandet live, uten all «manipulasjonen» som var gjort i etterkant, med bandet rå uttrykk, som man bare tidvis fikk oppleve på deres første album. Anmeldelsen av den første platen kan leses HER.
Bandet består, ved siden av Eldh, av de to svenske saksofonistene Otis Sandsjö og Jonas Kullhammar, pluss finske Mikko Innanen, og den tyske trommeslageren Christian Lillinger. Dette er noen av Nord-Europas mest kreative jazzmusikere og improvisatører, som er kjent for egne prosjekter, pluss en rekke spennende samarbeid med andre musikere.
Liveinnspillingen er gjort på plateselskapet We Jazz under deres årlige jazzfestival i Helsinki i desember 2019, og hele innspillingen er en fest i jazzens råskap, og det er tydelig at det finske publikummet satte pris på møte med denne gjengen.
Og allerede fra starten med Eldhs «Euro Koma», er det bare å bøye seg i støvet og ta musikken til seg. De senere årene har Petter Eldh blant annet jobbet en del sammen med den norske trommeslageren Gard Nilssen, noe jeg synes kommer godt fram i «Euro Koma». De tre saksofonisten legger ingenting imellom og improviserer heftig rundt temaet, mens Lillinger hamrer og slår slik, nesten, bare han kan. Og bak styrer Eldh det hele med solid og kraftfullt bass-spill. Endelig, tenker jeg. Jeg visste at det var slik dette skulle låte. Og herfra og ut er det en eneste stor fest i improvisasjon, energi, kraft og pågående musikalske krumspring jeg visste at disse musikerne var i stand til å framskaffe.
Eldhs bass-spill er som om Charles Mingus har kommet tilbake. Det er ytterst kraftfullt og energisk, og sammen med Lillingers ytterst pågående trommespill, piskes de tre saksofonistene til å yte spill som nesten er ut av denne verden.
De tre første låtene, «Euro Koma», «Puls Koma», skrevet av Eldh og Lillinger og «Fanfare For Komarum II» av Kullhammar, går i ett, hvor de tre saksofonistene skifter på solistoppgavene, og man skal kjenne de tre svært godt for å kunne skille de fra hverandre. Men det spiller ingen rolle, for de tre utfyller hverandre på en perfekt måte i disse tre låtene.
Det fjerde sporet, «Waltz Me Baby, Waltz Me All Night Long» er laget av den norske gitaristen Even Helte Hermanssen (Bushman’s Revenge, Shining, Grand General med mere), oglåten er å finne på Bushman’s Revenge-albumet «Thou Shalt Boogie!» fra 2013. Her starter det med mer Mingus-lignende bass, men enda råere og tøffere, og det føles som vi kan få en roligere låt. Det koster tross alt mye energi å gjennomføre de tre første låtene på den måten de gjør. Jeg er ikke sikker på hvem av de tre saksofonistene som kommer inn først, men velger å tippe på Sandsjö, før de to andre legger seg fint til å bakgrunnen. Dette er en nydelig komposisjon som i denne sammenhengen behandles akkurat så «løst» som den skal, med energien inne, selv om det er en av platas få roligere balladespor.
Deretter får vi en relativt kort duo mellom Sandsjö og Lillinger, som de naturlig nok har kalt «Otis & Christian», hvor Sandsjö, på veldig gjenkjennbar måte legger seg avgårde med overtonespill på tenorsaksofonen, mens Lillinger kommenterer spillet på cymbalene. En kort og litt svevende dronelåt, som går over i Lillingers «Blumer», og mellom de to høres det nesten ut som publikum går «helt av skaftet». Lillingers komposisjon føyer seg godt inn sammen med de første låtene, med det unntaket av at Kullhammar spiller fløyte, noe som endrer lysbildet litt. Men det er Lillinger og Eldhs frapperende komp som legger føringen, før Innanen kommer inn med utsøkt saksofonspill (og her er jeg temmelig sikker på a det er han på grunn av den finske sisuen han nesten alltid spiller med). De andre saksofonistene kommer inn, og vi får en heftig samtale mellom de tre, men det er nok Innanen som får siste ordet. En strålende låt som nesten er overmettet av energi.
Så følger den tradisjonelle «Fiskeskärmelodin» som er basert på den kjente voggesangen «Byssan Lull». Her fortsetter Kullhammar på fløyte, og vi får en nydelig fløytesolo derfra. Versjonen er inspirert av Kjell Anderssons arrangement av den gamle barnesangen, og fremføres her på en svært original og fantastisk måte. Jeg er ikke sikker på om så mange sovner av denne versjonen, men det spiller ingen rolle. Her skal det festes gjennom hele natten!
Så avslutter de denne fantastiske konserten med Lev Knippers «Stepp, Min Stepp». Dette er en velkjent russisk komposisjon hvor både band og publikum synger med. Lev Konstantinovich Knipper var en sovjetisk komponist av delvis tysk herkomst og han var en aktiv OGPU / NKVD-agent. Men det er vel kanskje som komponist av denne låten han er mest kjent. Og i den versjonen vi får servert her er en utrolig morsom og flott versjon, hvor musikerne virkelig beviser at humoren ligger langt framme i bandets felles sjel.
Det føles som om Koma Saxo er et slags fristed for denne gjengen av kreative musikere. Her møtes de i et fellesskap hvor alt er lov og mulig, og et sted hvor de virkelig kan ta ut all energi, galskap og frustrasjon over verden og det universet vi lever i i dag.
Å høre denne gjengen med musikere i fri utfoldelse, uten alle mulige «lydmanipuleringer», var akkurat det jeg etterlyste på deres debutalbum. Her får vi akkurat det vi trenger av musikk presentert med en glede, uhøytidelighet, overskudd og nerve, og med all den energi en god livekonsert skal inneholde. Og kommer ikke dette bandet på en konsert i nærheten når denne pandemitiden er over, så kommer jeg til å gå fysisk til angrep på en eller annen konsertarrangør!
Jan Granlie
Petter Eldh (b), Otis Sandsjö (ts), Jonas Kullhammar (fl, ts), Mikko Innanen (as, bs), Christian Lillinger (dr)
