Den norske saksofonisten Håkon Kornstad, har de senere årene brukt mesteparten av sin tid på å studere opera, og fremføre sin helt særegne kombinasjon av jazz og opera, i prosjektet «Tenor Battle» eller alene med saksofonen og stemmen, hvor han dubber sin saksofon så det nesten låter som et helt orkester, før han legger sin sin vokale tenorstemme på toppen, gjerne i mer eller midre kjente, napolitanske sanger, eller egne jazzkomposisjoner.
Nå har han likegodt vært i NRKs store studio, for å gjøre noen noen kjente opera- eller operetteperler, sammen med sin egen «Plystre», sammen med sitt eget «Tenor Battle»-band og selveste Kringkastingsorkesteret (KORK).
Vi får Tottis «I Mareciare» som åpning, i en mektig versjon, hvor jeg føler at KORK av og til tar litt overhånd, men ikke mer enn at det er Kornstad som står i fokus med fint saksofonspill og stemme. Deretter følger Edvard Griegts «En svane», hans egen «Plystre», Bizets «Nadir», Tottis «L’ultima Canzone», og Verdis «Di tu se fedele», før de avslutter med Kornstads egen «ABA».
Og har du hørt Kornstad i operaverdenen tidligere, så vet du hva du får, bare at her får du det mektigere og større enn tidligere.
Det som var en av de fascinerende tingene i hans vanlige «Tenor Battle» var samspillet mellom han og de andre musikerne, med cembalo, harmonium, bass og trommer, noe som jeg synes forsvinner litt i denne utgaven.
Kornstad, som i begynnelsen av karrieren var en saksofonist som var opptatt av John Coltrane og de «tøffeste gutta i klassen», har de senere årene moderert seg kraftig, noe som gjør saksofonspillet ikke like intenst og spennende som tidligere, men som sammen med sangen gjør dette til en ny og spennende kombinasjon. Det viktige nå, tror jeg, er at han ikke låser seg i denne strukturen, men fortsetter å utvikle seg som musiker. At saksofonspillet kommer litt tilbake fra tiden hvor han mest var å høre med sin egen trio, hvormusikken var «råere og tøffere», og at operasangen gjerne kombineres med enda flere og mer utfordrende konstellasjoner, og at Kornstads vei videre blir tuftet på nye utfordringer og spennende nyskapninger.
Men dette er vakkert fra start til mål. Hans versjon av Griegs «Svane» er litt annerledes enn de andre på platen, selv om mye dreier seg om KORK og Kornstad, og ikke så mye om hans faste medmusikanter.
Og for den som ikke fikk denne i julegave, så er det bare å komme seg til nærmeste platepusher nå i romjulen, for bedre romjulsmusikk skal man lete lenge etter.
Jan Granlie
Håkon Kornstad (v, ts, sansula, whistling), Lars Henrik Johansen (p, celesta, harpsichord), Sigbjørn Apeland (harm), Per Zanussi (b), Øyvind Skarbø (dr), Kringkastingsorkesteret
