Pianisten og komponisten Kris Davis, er en av salt peanuts* sine virkelige favoritter innenfor pianofaget. Hun har innspilt rundt et dusin plater på egen hånd eller som bandleder, og har også en travel karriere som med virket i andres musikalske prosjekter. Så da hun satte sammen Diatom Ribbons-bandet, kunne hun nærmest velge og vrake i hvem hun skulle ha med på dette originale prosjektet. På det første albumet til bandet, som fikk tittelenalbumet kalt Diatom Ribbons, hadde hun blant annet med gitarist Nels Cline fra rockebandet Wilco, sammen med Esperanza Spalding som vokalist, og Tony Malaby på saksofon. Den nåværende versjonen av bandet, og det vi får høre på denne dobbeltCDen, består av henne selv på piano, preparert piano og arturia microfreak synthesizer, trommeslageren Terri Lyne Carrington, Val Jeanty på turntables og elektronikk, Trevor Dunn på bass og gitaristen Julian Lage. Og innspillingen ble gjort live på den lille, intime klubben Village Vanguard i New York den 27. og 28. mai 2022.
Kris Davis har nettopp vært å høre på festivaler i Europa, og hun gjorde, i følge de som var til stede, en glimrende duokonsert med pianisten Craig Taborn på Moldejazz for kun få uker siden. Og vi har fulgt Davis gjennom en rekke år, og latt oss imponere over det fine pianospillet hennes. Så det var med stor spenning jeg satte på platene første gangen.
Men det måtte mange gjennomspillinger til, før jeg klarte å bli fortrolig med musikken denne gangen. For komposisjonene, med unntak av Ronald Shannon Jacksons «Alice in the Congo», som åpner platene, Geri Allens «The Dancer» og to versjoner av Wayne Shorters «Dolores», føles litt annerledes enn de vi er vant til å høre fra Davis. Kan hende dreier det seg mest om bandmedlemmene, og hvor mye Davis overlater til for eksempel gitaristen Julian Lage, eller trommespillet til Terri Lynne Carrington, særlig i åpningssporet, hvor jeg synes trommespillet er litt «corny».
Men etter å ha lyttet gjennom platene noen ganger, klarte jeg å «løse kodene» og la meg imponere over det de leverer på de to platene. Og de starter med Roland Shannon Jacksons «Alice in the Congo», som han gjorde med sitt Decoding Society på platen Mandance i 1982. I den versjonen vi får fra Davis og hennes venner, føler jeg det blir litt uforløst og at de aldri får helt kontroll på låten. Men det kan selvsagt skyldes at originalen sitter godt spikret i «hjernebarken» hos denne lytteren, og at jeg liker originalen bedre. Riktignok gjør Lage et helhjertet forsøk på å ligne Vernon Reids gitarspill, og Davis selv avleverer en strålende pianosolo, nesten i Cecil Taylor-landskapet, og det blir en helt annen versjon enn originalen. Og den vokser betraktelig etter noen gangers gjennomspilling, men den når aldri helt opp til originalen.
Men etter hvert synes jeg det kommer seg betraktelig, men på den første platen synes jeg ikke det «løsner helt» før vi får Wayne Shorters «Dolores Take 1» som nest siste låt. På andresporet, «Nine Harts» refereres det både til Eric Dolphy og Conlon Nancarrows «Study No. 9 for Player Piano», hvor jeg ikke lar meg imponere av Julian Lages gitarspill, og tredjesporet «The Dancer», får vi fint preparert piano fra kapellmesteren, i en låt hvor gitarspillet innimellom kan minne litt om Jimi Hendrix i «Hey Joe»! I «VW», som jeg ikke tror har noe med bilmerket å gjøre, får vi utdrag av et intervju med Sun Ra gjort av Jay Green for KPFAs «Straight No Chaser»-program, i en relativt fri låt, hvor kommunikasjonen mellom gitar og piano er fin, sammen med Sun Ras utlegninger.
Deretter følger «Dolores Take 1», som åpner med trommer og el.bass, og i det de gjør ferdig sin intro, kommer Davis inn med sitt velkjente, deilige pianospill i temaet, før hun «legger iv ei» med en fin pianosolo. Og da tilgir jeg egentlig det meste av det negative jeg har nevnt tidligere. For dette er Davis på sitt aller beste, og vi får en strålende versjon av Shorters låt, som jeg første gang hørte på Miles Davis-platen Miles Smiles fra 1967, og som alltid har vært en favoritt. Her legger vi merke til det fine bass-spillet til Trevor Dunn, og gitarspillet til Lage ville nok falt i god jord hos både Shorter og Miles. Her får vi også pågående og fint trommespill fra Carrington, og pianospillet er hele veien strålende.
Så avsluttes førsteplaten med første del av «Bird Suite», her med undertittelen «Kingfisher». Dette er en suite som både er en hyllest til Charlie Parker og til Olivier Messiaens «Petites Esquisses D’Oiseaux». Trevor Dunn og Terri Lyne Carrington legger et fint grunnlag med drivende el.bass og pågående trommespill, som det bare er å legge seg oppå for Lage, før Davis kommer inn med piano og synth, og legger seg tett på Dunns fine bass-spill, og gjør dette til en fin start på en tredelt suite.
AndreCDen starter med Davis-komposisjonene «Endless Columns, en behagelig ballade-aktig låt med fint gitarspill i front, før Davis igjen kommer inn på fortreffelig måte, før vi får andre del i suiten, «Bird Suite Part 2: Bird Call Blues», som er spesielt inspirert av Olivier Messiaens «Petites Esquisses D’Oiseaux». Underveis snakker Paul Bley om sitt forhold til Charlie Parker. Her er det mye elektronikk i starten, som gjør dette til en ganske annerledes låt, før Bley kommer inn, før Davis kommer lekende inn på piano, og inviterer inn bass og trommer i en låt som gjerne kunne vært gjort av Paul Bley, og det hele utvikler seg fint fra det elektroniske og over i en svingende og fin sekvens.
«Bird Suite Part 3: Parasitic Hunter» åpner med piano, og som legger opp til noe stort. Inni det hele dukker stemmen til Karlheinz Stockhausen opp, hvor han snakker om «Intuitive Music» i et foredrag fra 1972, som går fint sammen med bandets løse improvisasjoner. Dette er en spennende låt man skal hhøre mange ganger (og helst med hodetelefoner), for her skjer det utrolig mye spennende underveis som man bør få med seg for å fatte storheten i låten.
Så følger «Brainfeel», som får oss til å senke skuldrene etter forrige kraftanstrengelse og konsentrasjon. Dette er en nydelig ballade, hvor Davis spiller nydelig på Village Vangusards Steinway-flygel, og med fine innspill fra Lages gitar, førde avrunder med Shorters «Dolores Take 2», som sannsynligvis var ekstranummeret.
Her åpner Carrington før Dunns fine basslyd henger seg på. Så følger det fine temaet fra Davis, før Lage er første solist ut, mens Dunns «fireflate» bass-spill og Carringtons fine trommespill backer opp om gitarsoloen. Og man kan høre at musikerne er svært fornøyde med innsatsen. Og hele veien svinger det fint. Davis sitt kontrasterende pianospill kommer inn, men legger seg raskt inn i en fin sving-følelse, hvor hun har det totale kontroll på kompet, og hvor solospillet er fremragende, moderne og tradisjonelt i en ypperlig blanding bare de beste takler.
Dette er to plater du skal bruke litt tid på. Og som mye god musikk vokser den ved hver gjennomspilling. Kris Davis har nok en gang bevist at hun er en fremragende pianist og komponist, og av de få kvinnelige pianistene som har gjort plateinnspillinger på Village Vanguard opp gjennom årene, så beviser hun med denne innspillingen at det lille, intime stedet i Greenish Village er det rette stedet for henne og hennes utmerkede medmusikanter.
Jan Granlie
Kris Davis (piano, prepared piano, arturia microfreak synthesizer), Terri Lyne Carrington (drums), Val Jeanty (turntables, electronics), Julian Lage (electric guitar), Trevor Dunn (electric bass, double bass)
