Den belgiske pianisten Kris Defoort, har i flere år vært helt i front innenfor jazzen i hjemlandet. Han har på de fleste av de 24 innspillingene eksperimentert mye innenfor den nyere jazzen, blant annet med sin trio, bestående av bassisten Nicolas Thys og trommeslageren Lander Gyselinck. Men han har også medvirket på en rekke andre spennende prosjekter som har operert litt utenfor alfarvei.

Så er også tilfelle med hans nye plate, «Diving Poet Society». Her har trioen alliert seg med vokalisten Veronika Harcsa og altsaksofonisten Guillaume Orti, og vi får syv komposisjoner av Defoort, hvor to har tekst av Peter Verhelst.

Oh vokalisten Harcsa er ingen sangerinne på denne innspillingen. Hun resiterer tekstene, i en relativt «jazza» stil, som vi i Skandinavia kan sammenligne litt med Peter Laugesen, men kanskje aller helst med norske Jan Erik Vold. Ikke på den måten at Harcsa leser som fremførte hun jazz i beste 50- og 60-tallstil, som Vold, men mer som en slags rocvkeartist, men med en vokal frasering som fungerer fint sammen med trioen og Orti.

Defoort skriver fine komposisjoner, som jeg føler er veldig skrevet for plate, og ikke så mye for klubbkonseptet. Han spiller fint piano i en akustisk, moderne drakt, som gjøres litt rocka av elbass og trommer. Og på toppen får vi helt ok altsaksofonspill av Orti, og spennende vokal fra Harcsa.

Dette er blitt en helt ok plate, men sikkert ikke en innspilling jeg plukker fram altfor ofte. Til det synes jeg de ikke klarer å «fange meg» godt nok. Jeg føler at jeg befinner meg veldig på utsiden av det som foregår, og blir en lytter som befinner meg utenfor det de vil formidle. Men det er spennende gjort, så jeg må nok sette meg ned oftere enn de gangene jeg har spilt gjennom den før disse skriveriene, for å se om jeg kan «knekke koden» og forstå hva de vil formidle.

Jan Granlie

Kris Defoort (p), Nicolas Thys (b), Lander Gyselinck (dr), Veronika Harcsa (v), Guillaume Orti (as)