Over en lengre periode har den norske, hardtslående trioen Krokofant (Tom Hasslan – gitar og bassgitar, Jørgen Mathisen – saksofon og synthesizer og Aksel Skalstad – trommer og perkusjon) samarbeidet med organist Ståle Storløkken og bassist Ingebrigt Håker Flaten. Med to album, ei røys med konserter og strålende anmeldelser med denne besetningen, er denne konstellasjonen over for denne gang, og Krokofant er tilbake igjen som en trio.
Mens kvintetten var en slags lekestue for Hasslans prog-rock komposisjoner, er trioen mer fokusert på det kollektive. Trioens lyd er dypt forankret i 1970-tallet, med musikalske nikk til King Crimson, Soft Machine, kombinert med sterk John Coltrane-påvirkning fra Mathisens saksofonspill. I tillegg legger de seg tett på flere av de norske og skandinaviske banda som kombinerer den friere jazzen med det rocka uttrykket. Men mest synes jeg de ligner på det amerikanske bandet Living Color med gitaristen Vernon Reid i front.
Vi får seks låter, og det er fremdeles Hasslan som er den flittigste komponisten med fire av låtene, mens Mathisen bidrar med to. Og fra starten med «Harry Davidson» av Hasslan til avslutningen med «Pretentious Waman», av samme komponist, er dette en slags «jazzrock», hvor Living Color, dukker opp.
Bandet preges av Hasslans kreative og fine gitarspill over Skalstads tunge og tøffe rocketrommer, mens Mathisen «drar» musikken et ørlite stykke mot jazzuttrykket. Og sammen synes jeg de fungere fint. Hasslan og Skalstad kjenner hverandre ut og inn fra tidlig oppvekst og fram til i dag, og det er nok ikke få timer de to har brukt til å lytte til de mest utagerende heavyrockmusikerne opp gjennom årene. Så har de nok oppdaget noen av de tøffeste gutta i jazzklassen etter hvert, hvor John Coltrane er selve «guden», men med en rekke andre i årene etter ham. Og med bakgrunn fra Kongsberg, har de nok fått med seg en rekke av «tøffingen» og «bråkmakerne» på den årlige jazzfestivalen.
Og med Jørgen Mathisens ene fot godt plassert i Coltranes verden og den andre hos de samme saksofonistene som Hasslan og Skalstad har lyttet til, så får vi en trio som fungerer mer enn godt nok på egen hånd, uten hjelp fra Håker Flaten og Storløkken. Men vi kan høre at de har lært en del av de to «racerne» i Trondheim, noe som gjør musikken godt. I tillegg blir det, inni mellom, en slags kontrast mellom Mathisens saksofon og de til tider, blytunge bidragene fra gitar og trommer. Og med synth-bidrag fra Hasslan og Mathisen, skaper de en spennende rockeplate hvor jazzelementene er svært framtredende. Og Hasslans gitarspill blir bare tøffere og tøffere.
Jan Granlie
Tom Hasslan (guitar, synthesizers), Jørgen Mathisen (saxophones, synthesizers), Axel Skalstad (drums, percussion)
