Kubri er en kvartett fra Nord-Italia, som først dukket opp i 2016 som et eksperimentelt improvisasjonsprosjekt før det styrket sin identitet i 2018. Navnet Kubri, som betyr «bro» på arabisk. Ifølge presseskrivet «reflekterer bandets oppdrag om å koble sammen ulike sjangre som psykedelia, jazz, folk, post-rock og avantgarde uten å tilhøre noen av dem fullt ut. Musikken deres fungerer som en bro mellom disse stilene, og skaper en lyd som er like flytende som den er særegen». I bandet finner vi gitaristene Andrea Cravedi og Riccardo Cavicchia, bassisten og bassklarinettisten Nicola Perricone og trommeslageren og perkusjonisten Vittorio Solinas, pluss at de har med gjesteartistene Sergio Piva på klarinett på en låt og Giovanni Baffi på vibrafon på en annen.
Og det hele starter i et litt «skummelt» strykebasslandskap i «Amado Mio», før den ene gitaren kommer inn, og vi tas med inn i et lyrisk landskap. De to gitaristene samarbeider fint over trommer og bass før også bassklarinetten kommer inn. I «Bolsa de Gatos» er det en pågående bass som innleder, som de andre henger seg på. Bass-sekvensen gjentar seg flere ganger, før den gjør et kort break, innen den igjen er tilbake. Og de andre musikerne legger seg «inntil», før de går over i en nesten «pop»-aktiv B-del, mens det fine bassriffet fortsetter. Det er bare omgivelsene som endres, og de endres på en fin måte og lager nye temaer over bassriffet. Men jeg må innrømme at jeg kanskje synes det blir litt ensformig, selv om det hele tiden skjer interessante ting i bandet. «Spinasanta» blir noe annet. Med bassklarinetten til Perricone som en viktig ingrediens sammen med den lysere klarinetten til Piva. Her føler jeg de beveger seg lenger sør og over Middelhavet, samtidig som de holder fast i det italienske. Her er det bassklarinettspillet som imponerer (jeg er, som kjent, ytterst svak for dette instrumentet), og med Pivas fine klarinettspill sammen med bassklarinetten, blir dette en fin låt.
«Saint Gunefort» er en slags ballade med fint, og litt Rypdalsk gitarspill, men mer italiensk, mens «Gorino» følger litt i samme sporet som den foregående, men fint spill over hele linja, før vi får «Asa Nisi Masa», også en låt som starter et stykke nede, før de bygger den fint opp (som i de fleste andre låtene). Deretter får vi «Pleut à Paimpol» med gitar og bass i front, som samarbeider og «samsnakker» på en fin måte, før de andre kommer inn. En fin ballade, før de avslutter med «Esche Vive» med noe som minner om havbrus i starten, før vi får fint bass-spill, som blir liggende som det viktigste elementet i låta. Bass-spillet er akkurat så mørk som det skal, og på grunn av bass-spillet minner denne om noe kanskje Arild Andersen kunne ha gjort.
Dette er blitt en utgivelse som er mye mer lyrisk enn det jeg trodde på forhånd. Vi er jo blitt vant til mye sprelsk frijazz fra AUT Records, men jeg føler at denne går i en helt annen retning. Det er strålende spill hele veien, men det føles som at noe mangler. Kanskje en ordløs vokalist på toppen i noen av låtene hadde gjort susen? Om musikken gjenspeiler særlig mye psykedelia, jazz, folk, post-rock og avantgarde, vet jeg ikke helt, men de lager deres egen musikk som fungerer fint og helhetlig på en interessant måte.
Jan Granlie
Andrea Cravedi (guitars, saz), Riccardo Cavicchia (electric guitar), Nicola Perricone (bass, bass clarinet), Vittorio Solinas (drums, percussion), Sergio Piva (clarinet), Giovanni Baffi (vibraphone)
