Det eksperimentelle folkemusikkbandet La Cozna sitt første album ni nuit ni jour (som betyr «verken natt eller dag») er et originalt album med franskspråklig folkemusikk som ligner lite av det jeg har hørt tidligere. De beveger seg fritt mellom samtidsmusikk, jazz og tradisjonell musikk fra det franske folkerepertoaret. Selv sier de i La Cozna (som betyr kjøkkenet i Savoyard, på en fransk dialekt fra Alpene), at de gjerne vil eksperimenter med sine røtter, de komplekse klangfargene, improvisasjonen, naturen, teksturene og formene, som dukket opp i «kjøkkenet» til gruppen da de fikk ideen til bandet i Grenoble i 2021. Ideen kom fra Clémentine Ristord (som spiller bassklarinett, saksofoner og boîte à bourdon – en slags hurdy gurdu). Og sammen med vennene Pierre-Antoine Despatures (som spiller kontrabass og perkusjon), Clémence Baillot d’Estivaux (på vokal og cello) og Benjamin Garson (på forskjellige gitarer) er nå denne originale debutplaten ute.
Det er d’Estivaux sin vokal som er det førende elementet gjennom de 11 låtene. Hun synger låtene relativt «rett fram», mens musikerne legger fine lydbilder bak, som er med på å gjøre dette til noe mer enn både en jazzplate, en folkemusikkplate eller en plate med samtidsmusikk. Men det er samtidsmusikken jeg føler vi hører minst av på platen. Det er musikk som ligger tett på noen av de canadiske bandene vi har hørt de senere årene som lager «ny» musikk ut fra folkemusikken. Og her er det fransk hele veien – veldig fransk. Og selv om jeg ikke kjenner de enkelte låtene (min kunnskap om fransk folkemusikktradisjon må sies å være noe begrenset), så låter det hele veien utmerket og spennende. d’Estivaux omgir seg med utmerkede instrumentalister, som gjør de 12 låtene til noe som er mye «større» enn den tradisjonelle, franske folkemusikken.
På noen av låtene er det også en av herrene i bandet som medvirker som vokalist, men det står ingen steder, hverken i coveret eller på internettet, om det er Despartures eller Garson som tar den jobben, men fint er det sammen med d’Estivaux sin fine og klare vokal.
Her «på berget» har vi mange som eksperimenterer med folkemusikken. Men jeg kan ikke huske at noen har gjort det på samme måten som denne gjengen gjør det, bortsett fra noen sekvenser som kan relateres til et gammelt band som Folque og noe fra «gamle» Gåte. Noe av det instrumentelle kan man kanskje finne avarter av på noen av platene utgitt på Motvind Records, men allikevel blir dette særpreget og umiskjennelig fransk. Og gjennomgående er det fin musikk som du kan nyte uten å måtte ty til viner fra hverken Bordeaux eller Bourgogne, eller Rhone. Men det gjør ingenting om du forsøker.
Jan Granlie
Clémentine Ristord (bass clarinet, saxophones, boîte à bourdon), Pierre-Antoine Despatures (double bass, percussion), Clémence Baillot d’Estivaux (vocals, cello), Benjamin Garson (guitars)
