Den svenske pianisten Mathias Landæus har vært aktiv på jazzscenen i tre tiår, med over 20 album på samvittigheten, og er nå klar med sin utgivelse Resilience sammen med sin trio bestående av bassisten Johnny Åman og trommeslageren Cornelia Nilsson. Selv om han og triomedlemmene har samarbeidet med en rekke anerkjente musikere, er det denne trioen som ser ut til å presentere Landæus sin musikk i sin reneste form.
Vi får servert 13 komposisjoner, hvor Landæus har skrevet 11, mens Sade Ado, Andrew Hale og Stuart Matthewman har skrevet «Love Is Stronger Than Pride», fra utgivelsen Stronger Than Pride, Sade sin tredje utgivelse fra 1988, og pianisten Horace Tapscotts «The Dark Tree», som er med som bonusspor på CD-utgaven.
For den som har fulgt pianotriojazzen siden begynnelsen av 1960-tallet, vil nok mye av det vi får høre her virke kjent. Men mesteparten av stoffet er relativt nyskrevet, men at Landæus har studert sin tidlige Paul Bley i sin komponering synes opplagt. For allerede i åpningssporet, «Glömska av bly», spretter nærmest Bley fram i hukommelsen, og hans første utgivelse Introducing Paul Bley på selskapet Debut fra 1954. Og coverfotoet av Bley på hans ESP-Disk-utgivelse Closer fra 1966, nærmest slår mot deg.
I tillegg er det noe med lydbildet den godeste Thomas Vang har skapt i The Village Recording i København, så til de grader i Paul Bleys ånd, at man nesten kan beskylde skåningen for å drive med plagiat. Men det er det langt ifra. Landæus er en utmerket pianist, som også trakterer melodica og el.piano på platen, og som skriver vidunderlige komposisjoner, som fungerer perfekt sammen med Åmans utmerkede bass-spill og Nilssons økonomiske og fine trommespill.
Og når jeg snakker om Paul Bley, så er det ingen tvil om at hans bedre halvdel for en periode, pianisten og komponisten Carla Bley, også har vært en inspirasjonskilde. Det er nesten bare hennes komposisjoner «Jesus Maria» og «Ida Lupino» som mangler, for at dette skal være en solid «innertier». Temaene er, stort sett, enkle, og egentlig er det vel egentlig kun i coverversjonen av Sades låt som skiller seg litt ut. Den er ikke like melankolsk som resten, men som nesten all musikken til Sade, så er den erkecool, og passer fint inn i sammenhengen.
Jeg er ikke sikker på om bruken av melodica og el.piano høyner kvaliteten på platen. For meg virker det nesten litt forstyrrende, fordi pianospillet til Landæus holder mer enn nok for platen.
Johnny Åman er en fleksibel bassist, som har vært å høre i en rekke forskjellige, svensk (og noen danske) sammenhenger. Jeg ahr hørt han mye, men jeg kan ikke huske sist han passet bedre inn i helheten som her. Hør bare på bass-spill på femtesporet, «Greed Ruined It For Everyone». Strålende. Og Cornelia Nilsson, som de senere årene har framstått som den nye, store, svenske trommeslageren, leverer her lydhørt og utmerket spill. En bedre trommeslager i trioen kunne ikke Landæus ha drømt om.
Det er mange favoritter på denne platen. Jeg vil trekke fra den fine balladen «Skis still Bobo», som bare må være inspirert av Bobo Stensson, og som jeg tror den godeste Stensson tar til sitt hjerte. Og når de avslutter med en av mine personlige favorittpianister Horace Tapscott og hans utmerkede «The Dark Tree», så krever ikke jeg stort mer.
resilience er rett og slett blitt en strålende, meditativ og litt melankolsk pianotrioinnspilling, hvor tre utmerkede musikere har funnet hverandre på en praktfull måte, og gitt oss en utmerket plate.
Jan Granlie
Marthias Landæus (piano, melodica, electric piano), Johnny Åman (double bass), Cornelia Nilsson (drums)
