Den danske gitaristen og komponisten Lars Bech Pilgaard, kjenner vi blant annet fra bandet SVIN og Magnus fra gården, som blant annet deltok på festivalen 12 Points for en del år siden. Gjennom flere år har han gjort seg bemerket på den danske musikkscene i mange forskjellige band, og hvis det er mange av våre lesere som nikker annerkjennende til band som Klimaforandringer og Bisse, så kjenner dere også til Pilgaard.
Han kom med sitt første soloprosjekt, «Mammut» i 2012, som ble fulgt opp av «Freiheit» i 2014. I følge pressemeldingen, så arbeider Slowburn i et kryssfelt av repetitive tranceskapende stemninger, skrøpelige simple melodier og forløsende, storslåtte passasjer. Musikken kombinerer, stadig i følge presseskrivet, et særegent mix av no-wave, minimalistisk avantgarde og eksotisk musikk bår med og uten tempo…
LPen kommer i grønn vinyl, uten særlig informasjon på coveret, men man kan lese at bassisten Thommy Andersson er med. Det samme er klarinettisten Lars Greve og trommeslageren Thomas Eiler.
Så får vi høre om beskrivelsen fra presseskrivet innfrir forventningene.
Det starter dystert med låta «Jiro», og i starten vil jeg si at det innfrir, men på en mye behageligere måte enn jeg hadde fryktet. Her går det relativt rolig, og litt skramlete for seg, og det hele har en sjarme som vi kan like.
I andresporet, «Afrikansk koral», spiller en repetitiv gitarstrofe under en fin klarinettmelodi som utvikler seg fint. Lars Greve (fra blant annet Girls in Airports, et av Danmarks mest populære jazzensembler om dagen), gjør en fin jobb her, og jeg får en slags følelse av Tom Waits. Det er nesten så jeg bare venter på at hans ru stemme skal komme krypende.
Siden hver side av platen går i ett, så, er det litt vanskelig å skille de enkelte låtene fra hverandre, men jeg formoder at «Afrikansk korals» avsluttes med frittgående balladelignende sak, hvor alle fire får strekt skikkelig ut.
Deretter avsluttes side A med «Usikker», som kan minne litt om Bill Frisell da han var på sitt mest eksperimentelle, altså et stykke før countryperioden satte inn. Her utvikler låta seg til å ble en ganske ensformig sak hvor den samme frasen gjentas og gjentas, men med ørsmå endringer underveis, ikke ulikt en del ideer vi har hørt fra Philip Glass og Terry Riley.
Side B åpner med tittelsporet, «Som før» og hvis vi ikke følger godt med, så kan man tro at man har satt på side A en gang til. Det er samme dystre introen, men her kommer klarinetten smygende nesten umerkelig inn i temaet som blir spilt av gitar og/eller bass. Dette gjentar seg gjennom hele låta, og vi blir sittende og lytte litt utålmodig etter at noe skal skje. Men hele veien skjer det små endringer, og det er det som gjør denne type musikk spennende, men her synes jeg endringene rett og slett blir for små.
«Så dukker «Jens» opp igjen i noen få sekunder, eller muligens er det Jens som fortsetter over i nok et Glass/Riley-strekk. Men aller helst tror jeg det er låta «Etnisk», men det er vel ikke så farlig. Her kommer klarinetten inn og vi føler oss midt inne i Glass’ «Powaqqatsi». Og dette er tøft! Særlig når trommene kommer inn som et buekorps på 17. mai i Bergen, etter en lang natt på fylla.
Så avsluttes platen med «Drømme», og vi forbereder oss på at det skal gå stille for seg. Og jeg får rett. Her er det bare å legge hodet pent på puta og la søvnen ta deg. Men jeg er ikke helt sikker på om drømmene blir rolige og fine, for her lurer det masse mørke i bakgrunnen…
Dette er blitt en spennende, og annerledes plate fra et av de yngre danske «hold». Og den som hevder at dansk jazz kun er opptatt av å føre arven etter Dexter Gordon og Ben Webster videre, bør låne et par ører til Lars Bech Pilgaards Slowburn. Da vil den inbildte verdensbildet få seg en alvorlig knekk!
Jan Granlie
Lars Bech Pilgaard (g), Thommy Andersson (b), Lars Greve (cl), Thomas Eiler (dr)
