Den danske pianisten Lars Fiil er bosatt i København, og har utdannelse fra konservatoriet i Århus, hvor han var ferdig i 2014. Tidliogere har han vært innom studier både i Stockholm, Helsinki og Trondheim.
«Frit fall II», er hans fjerde album som leder, etter å ha både spilt inn plate med kvartett og septett tidligere.
På «Frit Fald II» hører vi han sammen med altsaksofonisten og fløytisten Lis Kruse og trommeslageren Bjørn Heebøll, og vi får åtte komposisjoner gjort av Fiil.
Musikken han komponerer er nesten hele veien litt melankolsk og «nedpå». Dette har sin grunn både i at komposisjonene er litt dystre, samtidig som Kruses altsaksofonspill er av det melankolske slaget. Det er et godt stykke fra den måten hun spiller på og «formel I»-spillet til for eksempel Charlie Parker, for å si det sånn. Hun har en litt mørk tone i hornet, som i stor grad er komponert på forhånd. I lange strekk ligger altsaksofonen og pianoet nesten unisont, mens Heebøll «leker» seg med det rytmiske i bakgrunnen, og blir en fin kontrast til resten, selv om Fiil ofte er med på å legge føringene for det rytmiske i komposisjonene, særlig med sin venstrehånd.
Jeg synes Kruses spill nesten blir for deprimerende innimellom, men det er på denne måten hun spiller, og hun er en dyktig altsaksofonist, selv om mange kanskje vil reagere på at hun låter veldig «europeisk».
Fiil skriver fine, høstlige komposisjoner, som passer perfekt til årstiden. Tre av innspillingene er gjort live i Koncertkirken på Blågaards Plass, mens det resterende er gjort i Village Studio i Vanløse. Og det fine med det, er at man ikke er i stand til å høre forskjell. Det tyder på at produksjonen, miksingen og mastringen har vært i trygge hender.
De fleste låtene er på trio, men det korte tredjesporet, «Fredes Første Sang» (1:19), er gjort solo på Village fine Steinway-flygel.
Musikken er moderne i form og farge. Det er mange løse tråder som kastes ut og som de tre musikerne plukker opp og lager noe fornuftig ut av, og selv om musikken ikke er typisk nordisk, så er det noe med stemningen som blir veldig nordisk og litt mørk og dyster. Men ikke slik at den ikke er behagelig å lytte til. All musikken er spennende og interessant, men jeg tror ikke man noen gang ville høre en amerikansk trio spille denne type musikk, i alle fall ikke i hjemlandet. Så kanskje Frit Fald skulle sette seg på flyet og spille denne musikken for det amerikanske jazzpublikum. Kan hende de hadde hatt godt av det, selv om mye i fjerdelåten, «Alt Er Overgang», kan relateres til noen eksperimentelle, amerikanske musikere fra 60-tallet.
Platen er blitt en fin innspilling, som man ikke skal sette på når vårsolen kommer fram med et håp om sommervarme dager, eller før man skal ut og nyte sommernatten. Dette er en plate for de mørke kvelder, hvor man har tent stearin-lysene og hvor høstvindene uler utenfor vinduene. Da gjør det godt med «Frit Fald II», sammen med et godt glass fransk i godstolen.
Jan Granlie
………….
Danish pianist-composer Lars Fiil describes the sophomore album of his trio Frit Fald – Free Fall in Danish – as the “rebellious little brother” of the trio’s debut album from 2015. Fiil’s Frit Fald/Free Fall – not to be mistaken with American reeds player Ken Vandermark’s now defunct Norwegian trio Free Fall (with pianist Håvard Wiik and double bass player Ingebrigt Håker Flaten), though both trios share similar sonic territories – offers lyrical, chamber music and melodic sound poems. Frit Fald features alto sax and Middle-Eastern ney flutes player Lis Raabjerg Kruse and drummer Bjørn Heebøll, both played on the debut album.
Fiil own patience in composing the new pieces for this trio is reflected in the quiet, thoughtful and often ethereal atmosphere of the new album, recorded live and in studio. Fiil compositions leave enough space for Kruse and Heebøll to search and add their own personal interpretations of his ideas. Kruse adds an exotic and enigmatic dimension to the crystalline piano lines of Fiil with the ney bamboo flutes and has a clean, caressing tone on the alto sax while Heebøll colors masterfully the gentle interplay with subtle touches.
Some of the pieces like “Hvem Er Du” (Who Are You), including its live reprise, or “Alt Er Overgang” (Everything is in Transition) suggest a more intuitive than a structured narrative, embracing unpredictable and sudden, improvised twists and turns. The live “Apati og Dog” (Maybe Apathy) begins as s a delicate and most beautiful sound poem that is developed with an impressive, reserved elegance but eventually opens to a spontaneous improvisation. The other sound poem “Statisk Uro” (Static Unrest) explores new, subtle sonorities in the trio quiet and intimate interplay. Fiil’s solo piano miniature “Fredes Første Sang” (Fred’s First Song) is a touching homage to his own son. The playful side of this fine trio is highlighted on pieces like “Hvem Hvad Hvor” (Who What Where).
I reckon that this trio is ready for its next recording without free falling to another three years of silent hibernation.
Eyal Hareuveni
Lis Raabjerg Kruse (as, ney fl), Lars Fiil (p), Bjørn Heebøll (dr)
