Den finske saksofonisten Linda Fredriksson er født i 1985. Hun er mest kjent fra band som Superposition, Ricky-Tick Big Band og Mopo. Og sammen med bandene sine har hun komponert musikk for teater, performance, stumfilmer og en utstilling, samt samarbeidet med artister som Timo Lassy, Raoul Björkenheim, Jimi Tenor og European Jazz Orchestra, for å nevne noen. Hun har studert ved Helsinki Pop & Jazz Conservatory og Conservatorium van Amsterdam, og hun tok en mastergrad ved Sibeliu-akademiet i 2014. Hovedinstrumentene hennes er baryton- og altsaksofon, men hun spiller også fløyte og bassklarinett. Amerikanske DownBeat har nominert henne på Rising Star-listen fire ganger på rad mellom 2016–2019, og i Finland har hun mottatt bl.a. «Critics Spurs»-prisen av den finske kritikerforeningen og Pori Jazz sin Ted Curson-pris.
Jeg har hørt Fredriksson flere ganger på scenen, og det som slår meg er hvor energisk og sterkt den relativt «lille» skapningen er i stand til å spille, særlig når hun setter på seg barytonsaksofonen, som nesten er like stor som henne. Her er det alltid en enorm energi, og de første gangene jeg hørte henne, var sammenligningen med Mats Gustafsson påtagelig.
På hennes nye plate, «Juniper» møter vi henne på altsaksofon, barytonsaksofon, bassklarinett, gitar, piano, synth og vokal, sammen med Tuomo Prättälä på Fender Rhodes, moog synthesizers, juno 106, prophet 8 og piano, den allestedsnærværende Olavi Louhivuori på trommer, Mikael Saastamoinen på bass og effekter, Minna Koivisto på modular synthesizer, moog og op-1, Matti Bye på piano på en låt og Joonas Saikkonen på granulator på en låt. Og når man ser instrumentsammensetningen, så forventer man umiddelbart noe helt annet enn hva vi har hørt fra Fredriksson tidligere.
Og de starter med «Neon Light [and the sky was trans]», hvor vi straks tas med inn i et litt annet musikalsk landskap fra Fredriksson, men (heldigvis) med hennes fine barytonsaksofon som førende element.
Og herfra og ut er dette blitt en fin reise inn i Fredrikssons finske landskap, hvor vi kan ane det skogkledde, flate landskapet med alle sjøene. Det er høst og litt kjølig i været, bladene på trærne (og de er det mange av) har tatt høstfargene på, og over det hele svever vi i stille glideflukt med Fredriksson som pilot.
Jeg synes Fredriksson har endret litt på sitt spill siden sist gang jeg hørte henne. Hun er blitt mer bevisst på bruken av elektronikk, og hennes spill, særlig på barytonsaksofon, er mer «kontrollert» enn tidligere, men hun klarer ikke hele veien å styre seg, så innimellom får vi noen deilige, mer frie sekvenser, slik vi elsker å høre henne.
Det er hun som er hovedpersonen gjennom hele albumet. De andre musikerne blir «assistenter» eller «medhjelpere» for at hun skal kunne fremføre den musikken hun gjerne vil, og hele veien gjennom dette albumet synes jeg hun blomstrer.
I tredjesporet, «Nana» er hun omtrent så tett på salige Lars Gullin og andre lyriske barytonsaksofonister det nesten er mulig å komme, mens hun i fjerdesporet, «Pinetree song» spiller nydelig duo med Joonas Saikkonens akustiske gitar.
I «Transit in the softest forest, walking, sad, no more sad, leaving» er det det lyriske i henne spill som dominerer, mens hun i «Lempilauluni» spiller akustisk gitar og synger, før det kommer inn en smakfull xylofon og en tilbakelent bass, og vi føler at vi sitter og varmer oss rundt et bål langt inni i den finske ødemarken.
Så avslutter de denne platen med den vakre «Clea», hvor Fredrikssons altsaksofon fører ordet – vakkert og behersket, over et forsiktig komp.
«Juniper» er blitt en annerledes plate fra Linda Fredriksson. Men det er blitt et bevis på at den gode, finske saksofonisten ikke har plassert seg i ett musikalsk landskap, men også er i stand til å spille lyrisk og vakkert på sine forskjellige saksofoner. Og som komponist synes jeg hun her har levert sju fine komposisjoner, hvor medmusikerne har fått i oppgave å løfte den lille saksofonisten opp og fram, slik at hennes ideer får fullt fokus.
Og produksjonen, som hun selv står for sammen med Minna Koivisto, passer perfekt inn i We Jazz sin portefølje med et moderne lydbilde som omtrent ligger så langt fra de strøkne selskapene som mulig. Tøft og litt rått, selv om det gjennomgående er lyrisk og vakkert.
Jan Granlie
Linda Fredriksson (as, bs, bcl, g, p, synth, v), Tuomo Prättälä (Fender Rhodes, moog synthesizers, juno 106, prophet 8, p), Olavi Louhivuori (dr), Mikael Saastamoinen (b, eff), Minna Koivisto (synth, moog og op-1), Matti Bye (p), Joonas Saikkonen (granulator)
