Dette norsk/franske samarbeidet startet i 2013-29da den franske pianisten Thierry Girault bodde i Tromsø, hjembyen til joikeren Liv Hanne Haugen og trombonisten Øystein Blix. Ett år etter dro de tre til Frankrike og møtte gitaristen Alain Kawczak, og den første konserten for de fire ble en realitet. Og etter det har det «balla på sæ», som man sier der oppe i nord. Og her er resultatet av deres besøk i Kysten Studio i Tromsø et par dager etter midtsommer i år.
For mange som skal bevege seg inn i denne musikken, vil nok det å ha en viss kjennskap til hva joik går ut på være en fordel. Det er liksom ikke nok å ha hørt en plate eller to med Mari Boine for å forstå.
Joik er, enkelt sagt, samenens tradisjonelle folkemusikk, som tidligere spilte en viktig rolle i samenes religion. Det er et unik kulturelt uttrykk for det samiske folk. Hver joik er ment å reflektere en person eller sted, men ikke ment som en sang om en person eller sted.
Det heter ikke å joike om noe eller noen, men å joike dem. Det er den som joikes som blir «eier» av joiken. Den som joiker forsøker å overføre essensen av personen eller stedet i sangen. Språklig sett er verbet «jojke» transitivt; hvis det er en venn, er det vennen som joikes, ikke om vennen. Sangene handler ofte om kjærlighet og relasjoner.
En joik kan beskrive en vakker jente eller kjekk gutt som man liker, eller for den del, en rival som man ikke liker. Det er mye følelser, glede og sorg i joiken. Den kan også utøves i religiøs hensikt.
I førkristen tid ble joik brukt av noaiden for å oppnå transe, men joik har hatt og har mange funksjoner i samisk kultur som ikke er knyttet til slike ritualer. Joik består av korte tekster eller ingen tekster i det hele tatt. Improvisasjon er ikke uvanlig. Joik roer reinflokken og jager vekk ville dyr. En joik kan være endeløs. Ord er ikke nødvendig, joiken kan uttrykkes med gester, melodi, rytmer og andre uttrykksformer. I dag kan musikkinstrumenter kombineres, særlig i profesjonell framføring.
Joik ble tradisjonelt sunget a cappella og ofte dedikert et menneske, et dyr, eller et landskap som et personlig signatur. Den brukes til å fortelle historier (fortellende joiker) eller til å mane fram minnet om et sted, et dyr eller en person (personifiserte joiker).
På denne innspillingen får vi 11 låter, hvor ikke alle joikes, men det er de jeg synes fester seg best. Som for eksempel de to første låtene, «Matzi» og «Orbina» som er tradisjonelle joiker. Den tredje låta, «Onaip Eht Ta» er en joik skrevet av Liv Hanne Haugen, som fungerer fint. Fjerdelåta, «Avant la Pluie» er også vakker, hvor Haugen får brukt stemmen sin, mens femtelåta, «Breaking Armour» er også Haugens låt. Hennes såre og litt rå stemme passer flott i denne kjærlighetslåta.
Og slik fortsetter det gjennom «Hjem», «Natta va lang», «Kemedu», After the Fire» og «»Nymphe Boreal», før de avslutter med «Swam». Og hele veien er dette blitt en litt trolsk musikk hvor spesielt Liv Hanne Haugen er original med sin helt særegne stemme. I bandet liker jeg mye bedre det Øystein Blix leverer her, enn på hans forrige innspilling. Hans lange toner passer perfekt inn sammen med Haugens stemme.
Jeg er litt med skeptisk til den franske pianisten Thierry Girault, som blir litt «stramt» og pedagogisk. Jeg savner mer improvisasjon og frihet i spillet hans. Nå blir han mest en som er der for å støtte opp om vokalen uten å gi oss noe annet.
Men tidvis er dette blitt en fin plate. Innimellom skjer det mye interessant, og jeg er glad for at Losen Records har tatt seg råd til å utgi denne. For det er original musikk, som ligger et godt stykke unna det vi hører til daglig.
Jan Granlie
Liv Hanne Haugen (v), Øystein Blix (tb, v), Thierry Girault (p, synth, v), Alain Kawczak (g), Kristian Svalestad Olstad (perc)
