Gruppa Ljom har sluppet sitt andre album, «Stundom». Gruppa har sine røtter i Snåsa i Nord-Trøndelag, og ga ut sitt første album «Seterkauk» i 2014. Der laget de en egenartet slags folkemusikk bygd opp rundt melodisnutter som budeiene brukte på setra for å lokke til seg buskapen. Albumet fikk svært gode kritikker.
På sitt nye album hyller Ljom tre lokale Snåsa-kunstnere som var født i hvert sitt århundre, spellemannen Gunnar Dæli («Spellmanns-Gunnar» 1783 – 1862), feministen og poeten Lina Jørstad (1881 -1967), og snekkeren, poeten og bygdeoriginalen Reidar Sandnesmo (1925 – 2008).
Musikalsk – i alle fall i det ytre – har Ljom fremdeles sitt ståsted i folkemusikken. Men i enda større grad enn på debutalbumet, tar gruppa seg musikalske friheter og krydrer musikken – til dels hemningsløst – med elementer fra både pop, rock, funk(!) og ikke minst jazz. Musikerne har nå spilt sammen i flere år og er tydelig mer sikre på seg selv. «17.mai-minne» åpner med et funky elbassostinat spilt av Anne Marte Eggen, og ender opp i en til dels bluesete trekkspillsolo fra Per W. Ohls. Hør på den vakre balladen «Haust», der Nils Anderssons lekre, minimalistiske og jazzete elgitarsolo tilfører låta en ekstra dimensjon.
Hvor mange folkemusikkalbum har låter i 5/4 takt? Dette albumet har, nemlig «Einsleg i vill skog». Her bretter Ljom ut hele sitt musikalske univers, og det er her jeg synes jazzpåvirkningen kommer aller tydeligst fram på dette albumet. Kjersti Kveli synger med en intensitet som det er umulig ikke å bli berørt av. Og igjen bidrar Nils Andersson med elgitarsolo på høyt nivå. (Til gitarnerdene: Andersson spiller på en av metallrockens mest populære gitarer, nemlig Gibson SG!)
På den livsbejaende låta «Juninatt» er det folkrock for alle penga! Sangen bør har potensiale til å havne på spillelistene til de fleste av de store radioredaksjonene. Ljoms lekenhet i forhold til tradisjonsmusikken slår ut i full blomst i «Julkauken hans Spellmanns-Gunnar», som starter som et tradisjonelt folkemusikktema. Men ut i låta smeller de til med saker og ting som ikke er hentet fra tradisjonell folkemusikk, nei!
Den kanskje mest særpregede låta på albumet er «Stundom talar augo dine», som er en komposisjon der jeg innimellom får assosiasjoner til Kurt Weill, klangmessig har det tidvis preg av klezmermusikk. Sivert Skavlans enkle men virkningsfulle linjer på cello lager en melankoli som kler låta veldig bra. Ved siden av cello, spiller også Skavlan klarinett. Han er kanskje ikke den av musikerne som stikker seg mest fram på dette albumet, men er helt uunnværlig for Ljoms særpregede klangbilde.
Stemmen til vokalisten Kjersti Kveli er en bærende kraft gjennom hele albumet. Hun har en sårhet, men samtidig en kraft og nærhet som formidler tekstene til Snåsapoetene på en ypperlig måte. Kveli er en skolert musiker med master i samtidsmusikk fra Manhattan School of Music. Men hun lar aldri flinkheten overskygge hennes vilje til å formidle. Dette gjør henne til en av de mest særpregede vokalistene vi har i Norge.
Arrangementene på «Stundom» er laget av musikerne i fellesskap. De er gjennomførte og gjennomtenkte og byr på en mangfoldighet som jeg sjelden har hørt på et album med ståsted i folkemusikken. Det er lekent, men aldri overlesset. Alle musikerne får komme til sin rett, hver på sin måte. Gruppa makter å skape en helhetlig klang og et uttrykk som de er ganske alene om her på berget. «Stundom» er et album som alle uansett musikksmak vil finne noe på. Jeg ser ingen grunn til at Ljom ikke skal kunne oppnå samme suksess som f.eks. Hekla Stålstrenga.
Bjørn Sandnes
Kjersti Kveli (v), Sivert Skavlan (cl, c), Per W. Ohls (acc, g), Nils Andersson (g), Anne Marte Eggen (b)
