Å være et større ensemble med navnet London Experimental Ensemble, og utgi en plate med ballader for barn, høres for meg ut som en perfekt måte å få ungene inn i jazzen på. Man lager ikke et spesielt prosjekt for barna, hvor man lager morsom musikk med klovneneser og andre attributter som skal være et slags live barne-TV. Men i stedet gir de ungene frittgående jazzmusikk, som like gjerne kunne vært gjort for et voksent publikum.
Vi snakker om et 12 personers band, ledet av den amerikanske gitaristen og vokalisten Ed Pettersen, hvor man har et ensemble med to på synthesizere, masse effekter, fire gitarister, fiolin og standard jazzinstrumenter som saksofoner, basser og trommer.
Ed Pettersen er ikke den musikerensom tenker mest kommersielt. Tvert imot. Han har laget noen heftige plater opp gjennom årene som ikke bare har skremt ungene, men også de fleste voksne fra å lytte til hva han har av musikk innenfor klærne. Og en ny plate blir snart anmeldt her på salt-peanuts.eu, hvor han spiller med den svenske saksofonisten Martin Kuchen og trommeslageren Martin Turner. Men den får vente noen dager. For nå er det barna som kommer først. Eller er det egentlig det?
Ed Pettersen er produsent, skribent og musiker, og har en rekke forskjellige prosjekter på samvittigheten. Han har nok sine røtter i Norge, ikke bare på grunn av navnet, men han har skrevet «I Curse of Time: A Norwegian American Tale», om norsk litteratur sett fra et lite sted i Norge. Han er bosatt i Nashville, hvor han er en habil singer/songwriter med eget band som trekker med seg norske gjestemusikere. Han har blant annet laget låten «Psalm at Journey’s End» etter Erik Fosnes Hansens bok «Salme ved reisens slutt», og han har spilt på Down on the Farm-festivalen i Halden, hvor publikum fikk i oppgave å finne Pettersens røtter. Og det fant de. Ed oldefar, Anton Pettersen, kom fra ei øy utenfor Sortland i Nord-Norge. Men det sluttet ikke der, for det var to som het Anton Pettersaen på den lille øya utenfor Sortland.
Vi får seks låter, som er seks eksempler på en samling på 305 tradisjonelle ballader fra England og Skottland og deres amerikanske varianter. Disse ble samlet av Francis James Child i andre del av forrige århundre.
Og i og med at samleren het Francis James Child, så er det kanskje ikke ballader beregnet kun på barn vi får høre. Men heller tradisjonelle ballader fra tidligere tider, fremført av et større ensemble som gjør balladene til noe helt nytt.
Jeg får en slags følelse av at dette kunne vært noe for eksempel Robert Wyatt kunne ha gjort. Riktignok har Pettersen en litt annen stemme enn Wyatt, men det er noe med tilnærmingen til stoffet og det musikalske som minner om noe av det man har hørt fra Wyatt. Flere av låtene er låter man har hørt før, som tredjesporet «Three Ravens», men at den var fra de britiske øyer hadde jeg aldri trodd. Og hele veien gjennom kjenner vi igjen elementer som vi har hørt i helt andre musikalske sammenhenger. Men ved å sette Pettersens stemme, som passer fantastisk godt inn i disse ballade, sammen med mye elektronikk og et frittgående, nærmeste svevende, musikalsk landskap skapes en helt ny innfallsvinkel til de gamle låtene.
Jeg har hørt flere av Pettersens seneste plater, og de har skapt hodebry. Ikke fordi de på noen som helst måte er dårlige, men mer fordi de skremmer meg. Men så er ikke tilfelle med «Child Ballads». Her får vi rett og slett et knippe vakre britiske ballader i helt ny musikalsk språkdrakt som fascinerer fra start til mål.
Spennende og vakkert!
Jan Granlie
Ed Pettersen (v, g), Carole Finer (combus, vio, obj), Antonio Acunzo (b, eff, p), John Eyles (s), Tony Hardie-Bick (g, tape echo, p), Ken Ikeda (synth), Daniel Kordik (synth), Edward Lucas (tb), Kerisuke Matsui (g), NO Moore (g), Jordan Muscatello (b), Joe Wright (s, elec)
