Det norske plateselskapet Losen Records, har den senere tiden utgitt flere plater med musikere som oppholder seg utenfor Norge.
For en stund siden slapp de plate med den italienske pianisten Lorenzo De Finti og hans kvartett. Jeg kjenner ikke til De Finti fra før, men etter å ha fulgt en rekke italienske pianister de senere årene, hadde jeg en oppfatning av hvilken vei dette ville gå, lenge før jeg satte på platen. For italienske pianister spiller på mange måter veldig likt. I alle fall de pianistene som holder seg til den mer «streite» jazzen. Det er mange av dem som har Enrico Pieranunzi og Franco D’Andrea som idoler, og De Finti en en musiker som føyer seg godt inn i køen etter dem.
Men allikevel kan man ikke sammenligne musikken De Finti lager med noen av de to forannevnte. Det er kun pianospillet og tilnærmingen til instrumentet som ligner. Resten av musikken vi får servert på «Love Unknown» beveger seg langt fra idolene. Noe som ikke minst skyldes trompeteren Gendrickson Mena, bassisten og medkomponisten Stefano Dall’Ora og trommeslageren Marco Castiglioni, og deres moderne og litt rocka innslag.
Vi får åtte komposisjoner som er gjort av De Finti og Dall’Ora, og allerede i førstesporet, «The Vortex Of The Angel» blir vi overrasket over hvor mye driv og spenst det er i musikken. Mange vil kanskje si at det er typisk, italiensk maskulinitet og latinsk lynne, men det fungerer fint som åpning. Bare så synd at låta plutselig slutter, så man iler til anlegget for å sjekke hva som er feil.
Men etter å ha spilt platen noen ganger, oppdager man at det er slik det skal være. Hvorfor aner jeg ikke, men om det skal være morsomt, så er det ikke vellykket. Som lytter blir man bare overrasket, og akkurat da man har satt seg ned for å nyte musikken, så er det brått slutt. Unødvendig!
Andresporet, «The Day I Will See You Again», er helt annerledes. Dette er en lyrisk og fin ballade, med fin bass-solo fra Dall’Ora, og vi er mye nærmere Skandinavia enn Milano. Dette er første del av en suite i fire deler om den irakiske byen Quarakosh, hvor hundretusenvis av irakiske kristne har måtte rømme de siste 20 årene. Det er en by i Ninawa-provinsen, 32 km sørøst for Mosul, og byen har nå 18 000 innbyggere etter at Islamsk Stat gjorde hva de kunne for å drepe så mange kristne som mulig, før de ble fordrevet fra byen.
Dette er en fin og sår suite, som både kan virke som trøst og som sorg over det som har skjedd i byen (og området) de senere årene. Suiten går nærmest i ett, og gjennom de fire delene får vi en vakker suite hvor musikerne viser sympati og omtanke over ofrene for IS’ uhyrligheter. Men i tredje del, «Black Flag», kan man øyne et håp om bedring. Disse fire delene er platas absolutte høydepunkt.
Så følger tittelsporet, «Love Unknown», som også er en låt i medium tempo med fint spill over hele linja, hvor trompetens klokkeklare tone leder an, sammen med pianoet, før vi er over i «Lied ohne Worte», som er en vakker ballade, før de avrunder med en liveversjon av åpningssporet, «The Vortex Of The Angel».
Hvis vi ser bort fra åpningssporet og avslutningen, føler jeg det er en fin helhet i den musikken kvartetten serverer. Det er lyrisk og fint, og spesielt synes jeg suiten er vakker og sår. Men jeg blir litt forundret over det klare stilskiftet mellom start og slutt og det som befinner seg i mellom. Nå er riktignok ikke live-versjonen av åpningssporet like «heftig» som åpningen, men den signaliserer en litt annen type jazz enn det vi etter hvert får på platen.
Ingenting av denne musikken er nyskapende på noe vis, men hele veien er det godt håndverk og fint spill, og Lorenzo De Finti og hans medmusikanter er musikere vi garantert vil møte igjen ved en senere anledning.
Jan Granlie
Lorenzo De Finti (p), Stefano Dall’Ora (b), Gendrickson Mena (tp, flh), Marco Castiglioni (dr)
