Den amerikanske saksofonisten Joe Lovano, har spilt med en rekke av jazzens storheter, siden han kom med i Woody Hermans orkester og senere Mel Lewis Big Band for en del år siden. Det var i disse to banda at jazzpublikumet for alvor fikk øynene opp for hans fine spill.
Han startet med å spille altsaksofon som svært ung, men gikk etter kort tid over til tenor, etter å ha hørt John Coltrane og Sonny Stitt, som sammen med Dizzie Gillespie var hans ungdoms helter. Han gikk, selvsagt, på Berklee hvor han studerte med Herb Pomeroy og Gary Burton. Etter studiene bar det rett inn i Woody Herman Orchestra, før han bosatte seg i New York og ble med i Mel Lewis Big Band. På 80-tallet startet han samarbeid med John Scofield og i trio med Bill Frisell og Paul Motian, og senere med Saxophone Summit, Hank Jones, McCoy Tyner, Dave Douglas, Esperanza Spalding og en rekke andre.
Han har gjort en haug med plater i eget navn, og enda flere som co-leder eller sidemann.
På sin nye plate på ECM, samarbeider han med en av våre favoritter, pianisten Marilyn Crispell og trommeslageren og perkusjonisten Carmen Castaldi, som jeg må innrømme at jeg ikke vet stort om. Men i følge internettet, har han spilt med Lovano tidligere, ved siden av mange amerikanske musikere som opererer innenfor den «streitere» delen av den amerikanske jazzen.
Og det mest spennende med innspillingen, er at Lovano her samarbeider med Crispell, som til daglig befinner seg i en litt annen del av jazzen enn Lovano og Castaldi. Og jeg føler at møtet mellom de tre har vært fint, men at ingen egentlig får utnyttet sitt musikalske potensiale i den musikken vi får servert.
Vi får 11 komposisjoner, alle gjort av Lovano, og det meste foregår i et svært «stille farvann». For å si det slik, så luktet det nok ikke mye svette i Sear Studio i New York disse dagene i mars i fjor, da de tre satte hverandre stevne. Og det er også det jeg savner ved denne innspillingen. All musikken blir veldig lik, nedpå og ettertenksom. Og hvis man har hørt Lovano «sparke fra», og Crispell når hun er i det rette humøret, så er dette omtrent så langt fra det man forventer, som det er mulig å komme.
Men det er kanskje der Manfred Eicher og ECM gjerne vil ha denne trioen, og musikerne vet å tilpasse seg hvordan selskapet vil ha det, noe jeg synes har vært uheldig.
La gå at en del ECM-produksjoner gjerne skal oppholde seg i det ytterst rolige og meditative landskapet, men inviterer man inn Lovano og Crispell, så forventer, i alle fall jeg, at det skal skje adskillig mer i musikken enn det vi får her. Selvsagt er musikken vakker, men dessverre temmelig ensformig og kjedelig.
Jan Granlie
Joe Lovano (ts, taragato, gongs), Marilyn Crispell (p), Carmen Castaldi (dr, perc)
[amazon_link asins=’B07L47NWBY’ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’61b3e4b0-d374-433a-a5e5-41d8f46223d8′]
