Den sveitsiske vokalisten Lucia Cadotsch slo gjennom med kvartetten Schneeweiss und Rosenrot sammen med den svenske bassisten Petter Eldh, den tyske, men København-bosatte pianisten Johanna Borchert og trommeslageren Marc Lohr. Etter noen plater og en lang rekke konserter rundt om i Europa med dette bandet, kom Cadotsch opp med et nytt samarbeid med Eldh, og med seg fikk de den svenske saksofonisten Otis Sandsjö. Alle tre er basert i Berlin, og om det er musikktradisjonen med alle kabaretene og undergrunnsklubbene som er årsaken til tilblivelsen av trioen, eller at de ville gjøre noe helt nytt, vites ikke, men deres første plate, «Speak Low» kom ut i 2016, og fikk god omtale på salt peanuts* (anmeldelsen kan leses HER. Og både utfra konserter jeg har hørt, og den første platen, gledet jeg meg stort til å sette på den nye platen, samtidig som jeg var ytterst skeptisk.
Konseptet med Speak Low-trioen er at de gjør standardlåter i sine egne, personlige versjoner, og ofte komposisjoner man gjerne forbinder med Billie Holiday, men også fra andre. På den forrige platen ga de oss utsøkte og personlige versjoner av blant andre Kurt Weills «Speak Low» (selvfølgelig), Abel Meeropols fantastiske «Strange Fruit», «Don’t Explain», «Some Other Spring» og andre mer eller mindre kjente «standarder» fra «forna dar». På den nye platen har de invitert med cellisten Lucy Railton og hammond organisten Kit Downes, for å lage et «større» lydbilde på noen av låtene.
Jeg var svært spent på hva vi fikk høre da jeg satte på den nye platen. Og hovedgrunnen var at jeg har lyttet på noen plater hvor Petter Eldh har stått for produksjonen, hvor han har manipulert litt for mye med lydene til flere av instrumentene. Men jeg håpet i det lengste på at han denne gangen er blitt holdt litt i ørene av Cadotsch, som han har gjort produksjonen sammen med.
Og de starter med Duke Ellingtons «Azure», og jeg sitter på nåler for å sjekke om særlig tenorsaksofonen er blitt manipulert. Men jeg kan puste ut. Det er en ytterst original versjon av Ellington-låte vi får høre, med Cadotschs litt slepne stemme på toppen over Sandsjös «hoppende» og svært karakteristiske saksofonlyd og Eldhs utmerkede bass-spill. I tillegg får vi noen gode innspill fra Downes som er med på å krydre låta på en fin måte.
Deretter følger Randy Newmans nydelige «I Think It’s Going To Rain Today», som må være det nærmeste Newman kommer en nydelig jazzballade. Og den litt «løse» versjonen vi får her, er jeg sikker på at Newman vil elske. Fint spill fra Sandsjö og Eldh, og nydelig vokal av Cadotsch. Litt dobling på saksofonene til Sandsjö, men ikke mer enn vi kan godta det.
Standardene «What’s New» og «There Comes a Time» kobles fint sammen, i helt andre versjoner enn vi har hørt dem tidligere, og i typisk «Speak Low»-versjoner, og Washington og Tomkins «Wild Is The Wind» en fin ballade, hvor Sandsjös litt «klagende» tenorsaksofon kontrasteres fint med Cadotsch vokal. Og bakerst styrer Eldh «butikken» med stor overbevisning. Deretter gjør de en fin versjon av Brian Eno, Dieter Moebius og Hans Joachim Roedelius’ «By the River» fra Enos plate «Before and After Science» fra 1988, i en respektfull versjon og med Cadotsch særegne stemme i front. En deilig versjon.
Den tradisjonelle «Black Is The Color Of My True Love’s Hair», gjøres som en ytterst sår ballade, hvor jeg synes vokalen fungerer perfekt over orgelet til Downes og Sandsjös saksofon, og med Eldhs fine bass-spill som støtte. Så følger «Ballad Of The Drowned Girl», som er gjort av Kurt Weill og Berthold Brecht og som blant annet er gjort av David Bowie på hans Brecht-tolkninger på EPen «Baal», og som regnes inn blant Kurt Weills «Seven Deadly Sins». Her er de temmelig tro mot originalen, og jeg kan nesten ikke tenke meg noen som passer bedre til å tolke Weill og Brecht-låter enn Cadotsch. Det måtte i så fall være Ute Lemper eller Marianne Faithfull. Downes orgel kler låta perfekt. Dette er ærlig og vakkert fremført, og det er ikke ett eneste sekund tvil om at dette dreier seg om en sørgelig historie.
Så får vi Lani Hall og Neil Larsens «So Long». Den ble første gang innspilt av Lani Hall på hennes album «Double or Nothing» i 1979, men senere «covret» av Rickie Lee Jones på platen «Girl at Her Volcano», en av Jones fineste plater etter min mening. Og her får vi en versjon som ikke ligger veldig langt fra Jones versjon. Det er noe med stemmen til Cadotsch i slike såre ballader som lett kan kobles til Rickie Lee Jones. Og det er ytterst smakfullt og vakkert gjennomført, selv om de går litt ut av Jones-versjonen etter hvert med Sandsjö og Eldhs fine bidrag.
Så avslutter de med Kurt Weill og Ogden Nash’ «Speak Low», men i en helt annen versjon enn vi har hørt de tre gjøre tidligere, både på den forrige platen og på konserter. Dette er nærmest blitt trioens signaturmelodi, og den bør forefinnes på alle platene de lager, i nye versjoner. For dette er en av de vakreste låtene Weill har laget, og trioen gjør er en strålende versjon av den gamle «slägeren».
Andrerunden til Lucia Cadotsch og hennes Speak Low-trio er en seiersrunde fra start til mål. Ni strålende versjoner av andres låter, fremført med sjarme, sårhet og på skikkelig «Berlin-vis» av tre (pluss to) musikere som har en egen idé om hva de vil gjøre med musikken i trioen. Og selv om de har en idé om å gjøre noe eget med denne musikken, trenger det ikke nødvendigvis å bli vellykket, men det vi får servert her er strålende! Hverken mer eller mindre!
Musikken minner ikke så rent lite om musikken vi får servert i TV-serien «Babylon Berlin», uten at vi skal sammenligne hendelsene derfra altfor mye med dette, men det er noe med stemningen, stemmen til Cadotsch og hele innpakningen som gått kunne gått inn som soundtrack til serien.
Jan Granlie
Lucia Cadotsch (v), Otis Sandsjö (ts), Petter Eldh (b), Lucy Railton (c), Kit Downes (hammond)
