Onde tunger vil ha det til, at definisjonen på en gentleman, er en som kan spille trekkspill, men lar være! Men det tror jeg må være før man har hørt Luciano Biondini!

Han kommer fra Italia, og har vært å høre tidligere på flere plater og prosjekter bl.a. sammen med klarinettisten Gabriele Mirabassi og oudmesteren Rabih Abou-Khalil, pluss at han har vært å høre på Intakt tidligere sammen med tubaisten Michel Godard og trommeslageren Lucas Niggli («Mavi» og «What Is There What Is Not»..

På «Senza Fine» tolker han i hovedsak komposisjoner fra 60- 70- og 80 tallet, gjort av andre komponister som bl.a. Gino Paoli, Fiorenzo Carpi, Domenico Modugno, Enrico Bonaccorti, Roberto Gigli og andre. Vi får til og med tittellåta fra filmen «Cinema peradiso» av Ennio Morricone mot slutten, før det hele ender opp med Pino Danieles «Napule è».

Biondini er en av de få mestere av Europeisk trekkspillmusikk. Han er en musiker som mesterer jazzen like godt som folkemusikken og hans musikalske røtter ligger godt plantet i hjemlandet, Italia, og i Middelhavs-regionen. Musikken på «Senza Fine» er tilegnet hjembyen Spoleto i Umbria-provinsen.

Musikken er i hovedsak melankolsk, men hele veien usigelig vakker. Biondoni er en mester på trekkspillet, og hele veien merker man en styrke og vitalitet i det han gjør, både i melodiene og i improvisasjonene. Og spesielt vakkert blir det mot slutten, da han gjør «Cinema paradiso».

En innspilling ikke bare for venner av trekkspillet, men også for de som har sans for for eksempel Dino Saluzzi og hans like.

Jan Granlie

Luciano Biondini (acc)