Den portugisiske gitaristen Luís Lopes, er en svært aktiv musiker innenfor den spennende, fritt improviserende scenen i Lisboa. Han har ofte involvert seg i internasjonale band som Lisboa Berlin Trio (med tyskerne Christian Lillinger og Robert Landfermann), eller den kvartetten vi møter han i på hans seneste «langspiller».
Han kommer fra rocken, punken og bluesen, men etter å ha startet studier ved Hot Club Portugal School, fikk han utvidet sin musikalske interesse. Han studerte med saksofonisten Joe Giardullo, som åpnet dørene til moderne jazzharmonikompleksitet gjennom George Russells «Lydian Chromatic Concept of Tonal Organization», og kastet Lopes inn i en verden av improvisert og eksperimentell musikk. Han har spilt med en rekke portugisiske og internasjonale musikere, så som Noel Akchoté, Christian Lillinger, Robert Landfermann, Adam Lane, Sei Miguel, Rodrigo Amado, Hernâni Faustino, Aaron Gonzalez, Stefan Gonzalez, Dennis Gonzalez, Elliot Levin, Alfred Hart, Daniel Levin, Jeb Bishop, Josh Abrams, Jean-Luc Guionnet, Samuel Blaser, Evan Parker, Fred Lomberg-holm, for å nevne noen få.
I sin Humanization 4tet, møter vi han sammen med tenorsaksofonisten Rodrigo Amado, bassisten Aaron Gonzalez og trommeslageren Stefan Gonzalez. Amado kjenner nok mange av leserne til salt peanuts* gjennom samarbeid med musikere som JoeMcPhee, Kent Kessler og Chris Corsano, mens Stefan Gonzalez nok er mest kjent her oppe i nord for sitt samarbeid med bassisten Ingebrigt Håker Flaten i bandet Young Mothers.
Vi får seks relativt frie komposisjoner hvor komponistjobben er relativt jevnt fordelt mellom musikerne. Og det er en spennende blanding av hard-bop i sin hardeste utgave og fritt improvisert jazz vi får servert. Og det starter med Bill Lee og Stefan Gonzalez’ to komposisjoner «Eddie Harris/Tranquilidad Alborotadora». Og det starter med en kort versjon av Lees komposisjon, før Amado tar de andre med ut i det frittgående landskapet, hvor engene ikke er grønne, men sorte, asfalten krøller seg, og det er om å gjøre å vise hvem som er den tøffeste gutten i gata. Så er de plutselig tilbake til «Eddie Harris» og det at de blander disse to låtene gjør dette til en svært spennende sekvens.
«Replicate I» er skrevet av Amado, og er en fin og energisk låt, hvor han og Lopes virkelig får vist seg fram med heftig og deilig spill, mens Aaropn Gonzalez’ «Engorged Mosquitoes» er en roligere sak, med fin melodi, som føres av Amado, som etter en kort stund får lov til å utfolde seg fritt over det litt enkle og bop-lignende temaet. Og derfra og ut går det bare en vei. Har man gitt Amado lov til å «kline til», så gjør han det, oppildnet av Stefan Gonzalez heftige trommespill. Etter hvert vil også Lopes være med på moroa, og serverer en energisk og temmelig rocka solo, som var det Mats Gustafsson som «fyrte den af» på saksofonen. Og når Amado igjen slipper til, fortsetter han det som minner om Gustafsson, før de igjen tar det ned til bop-temaet. Tøft!
«She» er Lopes eneste komposisjon på platen. Her åpner de stille og fint med en deilig bass/gitar-intro med trommene «lekende» i bakgrunnen, før Amado kommer inn med temaet. Dette er en fin ballade, hvor Amado nesten høres ut som en ung Jan Garbarek (fra Afric Pepperbird»-tiden). En fin komposisjon, hvor Lopes ikke tar hovedrollen, men holder seg «dannet» i bakgrunnen.
Så følger nok en Aaron Gonzalez-komposisjon, «Brainlust Distraction», som er adskillig friskere enn hans forrige komposisjon. Amados saksofonspill kan også her minne om Gustafsson, men også flere av de i kretsen rundt Peter Brötsmann, så som Ken Vandermark, og noen ganger dukker også slaige Albert Ayler opp i bakhodet. Her stikker Lopes fram «øksa» på en fortreffelig måte, uten å gå i veien for noen av de andre musikerne, men som en støttespiller, og han er med på å bidra til at dette også blir en strålende låt, med sitt rocka gitarspill.
Så runder de av denne heftige innspillingen med Amados «Replicate II», hvor alle gir gir det siste de har igjen av energi, og vi får en heftig og tøff «rockelåt», som blir en verdig avslutning på ei tøff plate, omtrent akkurat så tøff og energisk som jeg håpet den nye platen til Loís Lopes skulle være!
Jan Granlie
Loís Lopes (g), Rodrigo Amado (ts), Aaron Gonzalez (b, Stefan Gonzalez (dr)
