Luis Vicente er en portugisisk trompetist som er bosatt i Lisboa. Han er en veldig aktiv musiker, som spiller i flere grupper med forskjellige konsepter – fra helt fri til komponert musikk – som alltid har presentert en følelse av frihet, som han aldri kan legge til side. Han har allerede spilt på dusinvis av arenaer, festivaler over hele Europa og i Nord-Amerika. Han opptrådte og har spilt inn plater med blant andre Wilbert De Joode, Akira Sakata, Johannes Bauer, William Parker, Tony Malaby, Hamid Drake, Michael Moore, Roger Turner, Mars Williams, Jorrit Dijkstra, Jasper Stadhouders, Mary Oliver, Paal Nilsen Love, Joost Buis, Tobias Delius, Wolter Wierbos, Mark Sanders, John Edwards, Paul Dunmall, Mette Rasmussen, John Dikeman, Luke Stewart, Alexander Hawkins, John Butcher og Théo Ceccaldi for å nevne noen få. Han spiller sine egne låter i trio og kvartett og er medlem av en rekke både portugisisk og internasjonale band.
I hans trio møter vi han selv på trompet, mbira, bells og whistle, bassisten Gonçalo Almeida og Pedro Melo Alves som trakterer trommer, perkusjon og diverse objekter. Vi får seks komposisjoner/improvisasjoner gjort av kapellmesteren, pluss en tradisjonell låt. Og de starter med tittelsporet, «Come Down Here», en tøff sak som starter nesten som en fanfare, før kompet jobber frenetisk for å utfordre Vicente og hans kraftfulle og energiske trompetspill. Jeg får en fornemmelse av trompetspill i nærheten av Magnus Broo og Lester Bowie, kanskje mest på grunn av energinivået, og de tre «drar virkelig på» i dette åpningssporet. Alves får holde på litt alene med en trommesolo, som nærmer seg Paal Nilssen-Love, mens de andre tar seg en pust i bakken. Men de kommer sterkt tilbake mot slutten av denne drivende, tøffe låta.
Så tar de det litt ned i «Hope II», men den rolige åpningen utvikler seg til en morsom «samtale» mellom de tre, hvor vi bare sitter og venter på «smellet». Men det komme rikke. I stedet får vi utmerket og relativt fritt samspill, hvor trommer og bass hele tiden utfordrer trompeten på en fin måte, før vi får den tradisjonelle, brasilianske låten «Mandej Caiar O Meu Sobrado», som starter med bass over lekent og pågående trommespill. Vicente kommer inn med temaet, en litt melankolsk melodi, og vi får en følelse av noe Don Cherry kunne gjort med en ytterst opplagt Charlie Haden på bass. Platens høydepunkt!
Deretter følger «Why No Is No?», som er en sak hvor de tre samarbeider godt, og hvor det fine trompetspillet kommer godt til sin rett sammen med lekent spill fra bass og trommer, før vi får «Nascente», som åpner med en fin bassintro, før de andre to legger seg fint inntil med nydelig spill i en ballade, hvor Charlie Haden igjen er blant oss.
Så avslutter de med «Penumbra», hvor trommene varsler om tordenvær i starten, før bassen kommer inn og melder om litt bedre vær. Men det blir nok ikke stekende sommersol i Lisboa denne dagen. Vicente kommer inn med et fint tema i balladesjangeren, før de drar låten opp i en landskap hvor det svinger upåklagelig, før Vicente igjen tar det ned alene med utmerket trompetspill. Men det slutter ikke med det. De andre kommer inn og legger an et svingende komp som Vicente bare må følge med relativt friskt spill. Og det koker fint i kompet, mens trompeten beveger seg opp i høyere «luftlag» i strålende spill. Men har får ikke holde på altfor lenge. Bassen kommer inn i beste Haden-stil, før Vicente igjen melder seg på med nydelig spill helt i Kirk Knuffke-landskapet, som avslutning på denne strålende utgivelsen.
Ifølge presseskrivet, så følte Vicente at han med denne platen har nådd sitt mål musikalsk. Og det kan vi forstå. Men det bør ikke slutte med dette, for jeg forlanger nesten å få høre denne trioen neste gang jeg skal til Lisboa eller innover der. For dette var strålende!
Jan Granlie
Luís Vicente (trumpet, bells, whistle, mbira), Gonçalo Almeida (double bass), Pedro Melo Alves (drums, percussion, objects)
