«Secant | Tangent» is the debut album of a new British free-improv trio that offers a fresh aesthetic on the art of the moment. Reeds player Sue Lynch, who runs The Horse Music Club in South London, introduces the sharp edges to the interplay, yet multifaceted, precise and supple ones; drummer Crystabel Riley, a long-term collaborator of Lynch, is interested in unprecedented, dimensional patterns existing on (and off) different surfaces, and her drumming brings a strong sense of direction whilst always branching out in unexpected ways; guitarist N.O. Moore, known as a long-standing member of Eddie Prévost’s weekly improvisation workshop, is interested in the relationship between automation and autonomy, and how this affords fabrications of human sensibility and affect, and in this trio he melds guitar and electronics into an ever-shifting sonic plasma.
«Secant | Tangent» was recorded at Iklectik, London, capturing the first-ever meeting of Lynch, Moore and Riley on stage. The dynamics of this trio stress careful listening – completely absorbed in virtuoso listening, as Steve Beresford describes it in his liner notes, and strong group identity while highlighting the individual identities. Riley anchors the intense commotion with her unique kind of tribal but totally pattern-free drumming. Lynch’s furious and restless sax blows pierce the sky while Moore pushes the interplay into thorny, noisy sounds.
But during the two extended, untitled pieces, this trio suddenly explores minimalist, introspective and lyrical territories, when Lynch switches to the clarinet or the flute, with the same focus on detail, sense of direction, and subtle, quirky playfulness, before returning to the urgent, powerful and tense dynamics. This trio sounds like no other, bringing an indefinable quality to free-improvised music.
Eyal Hareuveni
……….
Så har vi mottatt ett par plater fra et selskap vi ikke kjenner til fra før. Det samme gjelder de tre musikerne, saksofonisten, fløytisten og klarinettisten Sue Lynch, gitaristen N.O. Moore og trommeslageren Crystabel Riley.
Sue Lynch driver for tiden ‘The Horse Improvised Music Club’ med Adam Bohman, Hutch Demouilpied og Adrian Northover. Hun har spilt med musikere som Adam Bohman, Eddie Prevost, Nuria Andorra, Richard Sanderson, Steve Noble, Crystabel Riley, Caroline Kraabel og Sharon Gal, og har nylig vært en del av Tarek Atouis ‘Reverse Collection’ på The Tate Modern i London. Hun spiller med det psykedeliske Afro Beat sudanesiske bandet ‘The Scorpios’, og er for tiden en av de utvalgte musikerne med Blanca Reginas uforutsigbare serie- ‘Conversations’. I 2016 dannet hun ‘Paradise Yard’ – et elektroakustisk ensemble med kvinnelige improvisatorer, som har spilt på Iklectik, Cafe Oto og The ICA. I 2018 spilte hun på 3 Klange Tag Music & Word Festival i Sveits sammen med med Hildegard Kleeb, på Womads BBC-scene, på Tusk Festival og på Guess Who-festivalen i Utrecht med The Scorpios. I den senere tiden har hun gjort platen «Dial» på FMR-selskapet i en kvartett med Dawid Frydyk, John Edwards og Dave Fowler.
Gitaristen N.O. Moore spiller el.gitar, og er interessert i syntese og elektronisk musikk. Han er en improviserende musiker som er aktiv på London-scenen. Han spiller elektrisk gitar og effekter, og er interessert i en rekke spørsmål som oppstår ut fra disse instrumentenes «språk», så som improvisasjonens kunst og hvorfor folk improviserer. Selv uttaler han at på et visst nivå er dette estetiske (og så kanskje umoderne) spørsmål – men også sosiale og politiske spørsmål: hva skjer når folk improviserer sammen? I denne forbindelse har jeg blitt påvirket av Eddie Prévosts skrifter, hvis ukentlige workshop har vært en livsendrende opplevelse for meg. Utover dette er jeg interessert i påstanden om at fri improvisasjon gjør at musikk skiller seg fra seg selv, og at det i dette gjør at vi (musikere og lyttere) også skiller oss fra oss selv.
Trommeslageren Crystabel Riley er også en musiker som er aktiv i den eksperimentelle scenen i London, blant annet på Cafe OTO. I løpet av den senere tiden har hun turnert i Japan og Europa med sine av trommer, elektronikk og sminke i støytrioen Maria and the Mirrors. Dette var starten på hennes interesse for mønstre på skinn – menneske og tromme. Hun ble senere oppmuntret – og ønsket velkommen – til Horse Improvised Music Club av henholdsvis Daniel Thompson og Sue Lynch. Dette konsoliderte øyeblikkelig til ukentlige konserter med Lynch, som hun fremdeles samarbeider med. Hun jobber for tiden med @xcrswx med Seymour Wright, i et multi-formatert duoprosjekt.
På deres samarbeidsprosjekt på plate får vi to sekvenser, «Part One» og «Part Two», og allerede fra førsate tone i saksofonen oppdager man at dette ikke er musikk man skal spille for venner eller bekjente for å få dem interessert i den musikken du selv har en sterk lidenskap for. For her går det relativt fritt og freidig for seg i et musikalsk landskap hvor man ikke tar nevneverdige hensyn til omgivelsene. Og det er jo akkurat sånn musikk vi synes er så deilig å lytte til innimellom all «streitjazzen». Når vi føler oss litt bortkomne i en by som ligger langt fra «røttene» i en periode hvor vi ikke kan bevege oss stort utenfor bygrensen og hvor man hele tiden pepres med mantraet «hold avstand» og «husk munnbind».
I slike tilfeller er det utrolig deilig å lytte til disse tre frittgående musikerne, skru volumet opp på 11 og la det stå til så lenge man kan før naboene står i kø og dundrer på døra.
I England har man egentlig alltid hatt en veldig delt jazzscene, i alle fall har det virket slik for oss i andre deler av Europa. På 60-tallet var det enten tradjazz eller freejazz, og senere har man delt seg inn i en rekke forskjellige musikalske avdelinger, fra det mer popmessige, via det «nordiske» og lyriske, mens noen har dyrket det amerikanske uttrykket, og andre igjen har fortsatt linjen med fritt improvisert musikk. Og det er verdt å merke seg at det er den frittgående musikken som har holdt seg lengst på de britiske øyer. Og stadig dukker det opp spennende konstellasjoner, gjerne fra miljøet rundt Cafe OTO i London.
Og i denne kategorien finner vi også denne trioen. Jeg kommer ikke unna å tenke på trommeslageren John Stevens når jeg hører den improvisasjonsmusikken disse tre bedriver. Samtidig går man nærmest gjennm en tidsreise mens man hører på de to sporene. Fra 60-tallets musikalske opprørere, til de som nå råder grunnen på de eksperimentelle klubbene, særlig i London.
Sue Lynch er en dyktig og spennende saksofonist og klarinettist, som har mange gode ideer i sitt fritt improviserte spill, mens N.O. Moore (morsomt navn, forresten), er en lyttende musiker som aldri «går i veien» for de andre, og bakerst Crystabel Riley med løst og (typisk) britisk fritt spill.
Dette er en plate man skal sette seg ned å lytte til. Dette er ikke musikk som bakgrunn for romantiske middager. Men helst skulle man vært til stede på Iklectik da musikken blke innspilt, for dette er musikk man aller helst skal oppleve på konsert.
Men uansett hvor man befinner seg, så er dette spennende og kreativ musikk man ikke kan stille seg likegyldig til. Dette er fritt improvisert musikk på sitt beste, og som Steve Beresford skriver i teksten til platen: «Crystabel, Nathan and Sue have really done all the things that can make this music interesting: they recorded their first meeting, somhow instantly created a unique group sound whilst relating their individual identities, and were completely absorbed in ‘virtuoso listening’».
Tre spennende, nye navn, som med denne innspillingen har gitt meg tre nye navn å holde øye med.
Jan Granlie
Sue Lynch (s, fl, cl), N.O. Moore (e.g), Crystabel Riley (dr)
