Saksofonisten Magnus Bakken kommer fra Lillehammer, og har etter debuten på Dølajazz for mange år siden, skapt seg et navn innenfor jazzen, særlig i hovedstaden. Jeg mener han har hatt sin tid på Berklee i Boston, men allerede før han dro dit, merket vi oss ham som en utmerket saksofonist. Han spiller fast med bassisten Ellen Brekkens A Tonic for the Troops og keyboardisten Jørn Øiens Cosmopolitan-prosjekt, hvor musikken ligger tett på Joe Zawinul.
På Bakkens debutalbum som bandleder, er det også mye Zawinul i musikken. Ikke kun fordi Øien har en fremtredende posisjon i bandet, som for øvrig består av el.bassisten Bo Berg, trommeslageren Amund Kleppan og perkusjonisten Snorr Bjerk, som er med på fire låter. Og de går hardt ut med tittelsporet «Slackline», hvor det ikke er snev av at dette er musikk på slakk line. Dette er jazzrock i Zawinul-landskapet med et saksofonspill som ligger tett på Michael Brecker og hans etterkommere. Ikke like teknisk og «førstemann til 100»-spill som vi ofte hører hos Marius Neset, men hele tiden med energi og trøkk i spillet som fascinerer.
Og slik fortsetter det i de andre låtene, med Jørn Øien som solid arvtager etter Joe Zaminul fra Weather Report-tiden og Zawinul Syndicate. Bass-søpillet til Berg er «helt etter boka», og ligger i arverekkefølgen etter Jaco Pastorius (han skulle bare visst at jeg har vært innehaver av to av Pastorius sine strengesett, etter at jeg hadde medansvar for Pastorius den gangen han spilte på Moldejazz). Og trommespillet til Kleppan er akkurat slik vi vil ha det i en slik sammenheng. Det er mye energi i trommespillet, og han er medansvarlig for at dette låter tøft og fint.
I tredjesporet, «In July» får vi en nydelig ballade, hvor introen til Øien er strålende, før Bakkens tenorsaksofon legger seg i et slags Jan Garbarek-landskap, før det hele bygger seg fint opp, før vi får «Tree Is A Croud», og her ligger nesten Zawinul for langt framme i lydbildet – særlig i Øiens åpning, før Kleppan kaster seg inn med drivende og fint trommespill. Det er egentlig få keyboardister jeg «digger» innenfor denne musikken (jeg innrømmer glatt at jeg er en av de som aldri helt fikk taket på Weather Report). Men Jørn Øien er en av de få jeg virkelig «digger». Han er en kreativ keyboardist som sammen med Bakken her spiller fremragende.
Og resten av utgivelsen legger seg fint inn i Zawinul/Brecker-landskapet. Hele platen er en drivende god jazzrock-utgivelse, hvor Bakken har laget flotte komposisjoner, og sammen med et utmerket band har han laget en strålende plate! Hvis dette bandet (i tillegg til Øiens Zawinul-prosjekt) ikke blir booket på en rekke jazzfestivaler i det kommende året, ser jeg på som noe nærmest en skandale. Bakken fikk i 2022 i oppdrag av sin hjemlige festival, Dølajazz på Lillehammer, å sette sammen et band for en egen konsert. Og her får vi resultatet på plate, som hele veien gleder undertegnede.
Bakken er en utmerket saksofonist i arven etter Michael Brecker. Hans teknikk og beherskelse av tenorsaksofonen er fremragende, og medmusikerne gjør en strålende jobb for å gjøre dette til en flott seanse.
Jan Granlie
Magnus Bakken (tenor saxophone, EWI, percussion), Jørn Øien (keyboards, Bo Berg (el. bass), Amund Kleppan (drums), Snorre Bjerk (percussion)
