Den unge saksofonisten Magnus Bakken dukket for første gang opp på scenen på Dølajazz på Lillehammer for noen år siden. Da var han på vei over «dammen» til Berklee-utdanningen, og de fleste i lokalmiljøet på Lillehammer var sikre på at her fikk vi en ny, stor saksofonist. Etter et år eller to var han tilbake på festivalen, og spilte kveldskonsert, til publikums store glede. Bakken hadde utviklet seg mye den tiden han hadde studert i Statene, og det var en mer voksen og selvsikker musiker som gjestet hjembyen.
Nå har han flyttet tilbake til Norge, og her er hans debutplate som orkesterleder.
I bandet har han fått med seg relativt unge, men erfarne musikere. På piano får vi høre Jørn Øien, som altfor sjelden dyrker det akustiske pianoet. På bass hører vi Christian Meaas Svendsen, som er ett av de største basstalentene i Norge på mange år, og bak trommene sitter Jon Audun Baar, som vi bl.a. kjenner fra Pixel og Ambush.
I tillegg har de fått med Bakkens mentor fra Berklee, saksofonisten George Garzone, en musiker vi hører mye oftere i Danmark enn i Norge, noe som denne innspillingen kanskje kan gjøre noe med.
Alle låtene på albumet er skrevet av Bakken, og det er uten tvil hans plate fra A til Å, selv om Jørn Øiens fine pianospill utmerker seg positivt ved flere anledninger.
Bakken har en helt ok tone i saksofonen, ikke ulikt Garzone – eller Knut Riisnæs innimellom. Han skriver fine låter, som ligger i postbop-landskapet. Noe av musikken er preget av Bakkens bakgrunn i Gudbrandsdalen, med mye åpne linjer, spesielt i den fine balladen «Straight Forward». I låta «Opposing Forces» stifter vi også bekjentskap med George Garzone, og det hele løfter seg til nye høyder. Når Bakken og Garzone spiller temaet unisont, får vi nesten en helt ny energi i innspillingen. Her får vi også den mest «frie» låta på albumet, og Garzone og Bakken skifter om på å «dra». Og Bakken ligger ikke noe tilbake for sin mentor når det gjelder å spille frisk, energisk og kreativt i solopartiene.
«Titanomachy» er en låt som swinger godt, hvor musikerne koser seg i medium tempo. Her legger Meaas Svendsen en solid bassrytmikk som gjør låta spennende, og i «The Composer», nærmer man seg mer den melodiske, europeiske jazzen, uten at den amerikanske påvirkningen forsvinner.
I «Through The Snow», får vi nesten en slags sirkusfølelse og noe som nærmer seg Philip Glass, men godt innenfor jazzens regelverk og revir.
Så avsluttes denne vellykkede debutplaten med «The Charles», en medium tempo-låt som på mange måter oppsummerer denne innspillingen. Her får vi også en fin bass-solo fra Meaas Svendsen, som oser av kvalitet.
Hele platen er en fin debut fra en ung saksofonist som vi kommer til å høre mye fra i årene som kommer. Musikken er ikke revolusjonerende på noen måte, men den gir et godt bilde på hva den unge Gudbrandsdølen har tatt med seg av erfaring fra fire år på Berklee. Og når han omgit seg med såpass dyktige musikere som her, så er resultatet nesten dømt til å bli svært bra. Gratulerer!
Jan Granlie
Magnus Bakken (ts, ss), George Garzone (ts), Jørn Øien (p), Christian Meaas Svendsen (b), Jon Audun Baar (dr)
