Den japanske pianisten Makiko Hirabayashi, har vært bosatt i København i en god del år, noe vi som frekventerer live-scenene i byen har hatt mye glede av. Hun har lenge hatt sin trio med bassisten Klavs Hovman og trommeslageren Marilyn Mazur, men hun har den senere tiden også prøvd ut andre bandsammensetninger, og en av disse har nå resultert i platen «Weaves». Hun har også vært å høre som pianist og keyboardist i Marilyn Mazurs store kvinneband, Shamania, med Mazurs Future Song, og med Josefine Cronholm, Peter Danstrup, Pia Boda, Morild og en rekke andre sammensetninger.
Prosjektet med hennes nye band startet som en ny trio, med bassisten Thommy Andersson og trommeslageren Bjørn Heebøll, før en konsert på MahraJazz, en palestinsk festival i Haifa i 2018. Dette ble en tett konsert fylt av positiv energi i et lite lokale fylt av tett luft og et sultent publikum. Noe av den samme opplevelsen hadde Hirabayashi i løpet av noen duokonserter med saksofonisten Fredrik Lundin våren 2020, i starten av pandemi-perioden og den første nedstengingen.
Og da Hirabayashi begynte å tenke på en ny innspilling, var kombinasjonen av disse to opplevelsene et naturlig valg. Innspillingen ble gjort i Nilento Studio i Gøteborg den 15. og 16. juni i 2020, og inneholder sju komposisjoner av Hirabayashi og en av Lundin, før de avslutter med «Vashkar» av Carla Bley.
Og de starter med «Magnolia», en komposisjon som får meg til å tenke på Wayne Shorter. Ikke fordi Lundins tenorsaksofontone er en kopi av Shorter, men det er noe med den litt «søkende» melodien som får meg til å tenke på den gamle «mester». Dette er en fin innledning på en plate som tar oss med inn i mange av Hirabayashis musikalske landskaper.
Derfra går de over til den fine balladen «Spring 2020», som forteller oss at Hirabayashi allerede da var lei, og kanskje også, en smule redd, for pandemien som hadde rammet oss med full styrke. Dette er en ytterst vakker og melankolsk ballade, hvor Lundins saksofon svever vakkert over et fint bass-spill av Andersson, før Hirabayashi kommer inn med en litt sår og vakker solo. Nydelig!
Så følger den mer «opprørske» «Flip», som også kan si noe om at Hirabayashi og musikerne hennes er lei pandemien. Her stikker det i alle retninger, og spillet er hissig og fint, før vi får Lundins fine ballade, «Winter Landscape in Black & White», som vi kan trøste oss med i disse tunge tidene, mens «Workin’ Song» er mer munter og glad, og «Citybus» er en opplevelse av byliv en travel fredag ettermiddag, hvor alle stresser rundt, og Hirabayashi sitter på en utecafé med en espresso og observerer.
Deretter følger «Embraceable Night», som er nok en vakker ballade, før vi får «Crone Dance», som gir oss håpet tilbake. Her får vi gode samtaler mellom Lundin og Hirabayashi, mens Andersson og Heebøll, på fortreffelig måte, deltar i «samtalen» med vennlige innspill. Dette er en deilig komposisjon hvor det rytmiske gjentas under Lundin og Hirabayashis «samtale».
Så avslutter de med Carla Bleys «Vashkar», som blant annet var med på Bley, Steve Swallow og Andy Sheppards plate «Trios» på ECM fra 2013. Her får vi kvartettens personlige versjon av låten, hvor Lundin har plukket fram sopransaksofonen, og vi får nydelig spill fra alle fire, som avslutning på en ettertenksom og nydelig plate.
Jeg har sagt det flere ganger, i alle fall her i København, at man burde få høre Hirabayashi oftere på byens klubber. Og med denne kvartetten regner jeg med at mitt ønske vil gå i oppfyllelse om ikke altfor lenge, bare man får slutt på pandemien og byens mange jazzklubber kan åpne igjen. For den musikken de fire serverer på «Weavers» er verdt både en og to jazzklubbesøk. Inntil da får vi klare oss med denne nydelige innspillingen, som en god erstatning.
Jan Granlie
Makiko Hirabayashi (p), Fred ts), Thommy Andersson (b), Bjørn Heebøll (dr)
