Den amerikanske pianisten og komponisten Marc Copland har hatt en relativt lang karriere siden han begynte å spille med Michael Brecker tidlig på 60-tallet. Han flyttet fra Philadelphia i 1966 hvor karrieren både som komponist og pianist skjøt fart, og opp gjennom årene har han gjort en rekke plater i eget navn, pluss plater sammen med Kenny Wheeler, Dave Liebman, John Abercrombie, Tim Hagans, Ron McClure, Gary Peacock og mange flere.

På sin nye plate møter vi han sammen med saksofonisten Robin Verheyen, bassisten Drew Gress og trommeslageren Mark Ferber. Innspillingen er gjort den 11. og 12. januar 2022 i The Samurai Hotel i New York City, og vi får amerikansk «standard»-jazz servert på en lekker måte.

De starter med den gamle slägeren «Someday My Prince Will Come», som står spikret i hukommelsen fra Miles Davis sin settliste. Og versjonen vi får her, er tilbakelent og fin, med en strålende bass-solo fra Gress, og fint spill fra resten, hvor vi merker oss Verheyens tenorsaksofon-spill.

Deretter følger Coplands litt raskere «Spinning Things», hvor vi legger merke til det fine og løse trommespillet til Ferber, Verheyens «Dukish», som etter all sannsynlighet er en hyllest til Duke Ellington, med flere av ans ballade-elementer, Thelonious Monks «Let’s Cool One», som serveres relativt «streit» uten altfor utagerende Monk-spill, Coplands «Round She Goes», Verheyens «Encore», som kanskje var ment som siste låt, og er en vakker ballade, og Coplands fine ballade «Day And Nighty», før de avrunder med Miles Davis’ velkjente «Nardis», som får en slags balladetolkning . Og hele veien gjennom er dette fin jazz, servert i relativt tradisjonelle former, hvor det ikke «stikker» noe sted, men hvor alt går vakkert for seg, med fint ensemblespill og gode solister.

Ikke en plate for å få et adrenalin-kick, men en «smuk» innspilling som passer sammen med noen utsøkte glass rødt og hyggelig selskap.

Jan Granlie

Marc Copland (piano), Robin Verheyen (tenor saxophone, soprano saxophone), Drew Gress (bass), Mark Ferber (drums)