Margaux Oswald er en pianist av fransk-filippinsk opprinnelse, født i Genève, og for tiden bosatt i København. Hun har spilt piano siden hun var fem år gammel, og er en kunstner som bedriver fri improvisasjon. Hennes solopianodebutalbum Dysphotic Zone, utgitt på Clean Feed Records, ble valgt som et av de beste soloalbumene i 2022 av New York City Jazz Record, og ble valgt som årets topp 10 internasjonale album av det portugisiske jazzmagasinet Jazz. pt. Hun er et av de nye medlemmene av den artistdrevne labelen og kollektivet ILK i København, hvor hun ga ut albumet Signals med trompeteren Kasper Tranberg i 2022. I juni 2023 kom utgivelsen Magnetite, en live-innspilling på duo med Jesper Zeuthen. Og Oswalds siste prosjekt, In Time, Hollow Oaks Become Chapels med prosjektet Collateral Damage, er en internasjonal septett med tre kontrabasser, to elektriske gitarer, trommer og flygel, og all musikken på de sju «strekkene» er komponert/improvisert fram av henne selv, sammen med bandet, som består av Niklas Fite og Hein Westgard på gitar, Uldis Vitols, Aurelijus Uzameckis og Rafal Rozalski på kontrabass og Simon Forchammer på trommer ved siden av kapellmesteren selv på piano.
Jeg har hørt Oswald flere ganger på de eksperimentelle klubbene i København. Og allerede første gang jeg hørte henne ble jeg begeistret for hennes frie og originale pianospill. Da studerte hun på Rytmisk Konservatorium (RMC), og hadde funnet sin plass som en spennende utøver på klubber som KoncertKirken, 5e og Klub Primi, hvor hun fikk god plass til å utfolde seg.
De gangene jeg har hørt Oswald tidligere, har vært i mindre konstellasjoner. Men nå, når hun har gått i kompaniskap med noen av de «frieste, frie» av musikerne i København, får vi et litt annet lydbilde. De to gitaristene, svenske Fite og norske Westgaard, befinner seg i en gitarverden hvor vi tidligere fant musikere som John Russell og Derek Bailey, hvor «tre grep og rett på tryne» er et ukjent begrep. I tillegg beveger de tre bassistene seg godt utenfor «komp»-rollen, og «fire flate», men er like viktige solister som de andre. Og bak «leker» Forchammer seg med løst og fint, men samtidig pågående trommespill. Men hele veien er det Oswalds kreative og, til tider, ekspressive pianospill som styrer «skuta». Det gjør musikken spennende og variert, og alle har gått i studio med den samme «frie» holdningen til improvisasjonskunsten.
Jeg mener Oswald er en av de mest spennende og kreative pianistene som er å oppdrive i Europa nå om dagen. Hun opptrer litt som den tidligere fotballtreneren Nils Arne Eggen, som hadde filosofien om «å spille hverandre gode». Hun styrer det hele med tyngde fra pianokrakken, og kommer med små innspill som pisker de andre musikerne framover.
Og det er hun som er den ledende solisten i de sju låtene. De andre blir mer som et frittgående kollektiv som er med på å gjennomføre hennes musikalske ideer og tilføre «krydder» til de sju rettene.
En spennende plate fra Oswald og hennes musikalske venner. Men jeg tror jeg må innrømme at jeg aller helst foretrekker henne i de mindre formasjonene, som med Tranberg og/eller Zeuthen. Men utfordrende, spennende og kreativt er det ingen tvil om at denne utgivelsen er.
Jan Granlie
Margaux Oswald (piano), Niklas Fite (guitar), Hein Westgard (guitar), Uldis Vitols (double bass), Aurelijus Uzameckis (double bass), Rafal Rozalski (double bass) Simon Forchammer (drums)
