Den sveitsiske pianisten Margaux Oswald og den legendariske danske saksofonisten Jesper Zeuthen deler et spesielt bånd til musikken. De dyrker den frie improvisasjonen, samtidig som de er teknisk briljante, og oser av originalitet.Duoens konserter, som det har blir noen av de senere årene, der Zeuthens melodiske ideer blir omsluttet av Oswalds resonante lydblokker, som har skapt stor entusiasme blant elskere av improvisert musikk, særlig i Danmark.
Siden han dukket opp som medlem av det danske jazz/rock-bandet Blue Sun i 1969, har Jesper Zeuthen etablert seg som en høyst unik saksofonist på den internasjonale musikkscenen.
Margaux Oswald er en pianist av fransk-filippinsk opprinnelse, født i Genève, og, for tiden, med base i København. Hun begynte å spille piano som barn og har noen år viet seg til kunsten fri improvisasjon.
Jeg har hørt de to på konsert i Koncertkirken på Blågaards plass i København flere ganger. Og hver gang var det som om det var to nye musikere vi fikk høre. Selvfølgelig er Zeuthens ultraskarpe tone i altsaksofonen, med hans helt særegne vibrato, umulig å ikke huske, og Oswalds «lek» over tangentene, er gjenkjennelig, men ikke like særpreget i tonen som Zeuthen – naturlig nok.
Men når de to møtes blir det alltid nye og spennende opplevelser. Man vet aldri hvilken retning det tar. Noen ganger er det Zeuthen som tar føringen med sitt ultraskarpe spill, eller så er det Oswalds «vide» spill som for lov til å dominere. Men, som på deres nye plate, som er innspilt nettopp i Koncertkirken den 26. juni 2022, er det samspillet og den gjensidige respekten som dominerer spillet, og som, etter min mening, er mest vellykket.
Vi får tre «strekk», hvor alt er fritt improvisert. Men etter såpass lang tid i samspill, begynner de å kjenne hverandre godt, og det blir aldri noe «prøving og feiling» i det de gjør. Det starter friskt i «Warble», før de tar det temmelig mye ned i «Cheep», men aldri såpass mye aat det blir uinteressant, før de vender tilbake til det friskere i «Chirp». Og selv om jeg kaller musikken «frisk», så er det hele veien noe melankolsk, meditativt og neddempet over det de serverer, hvor de to følger hverandre helt til målstreken. Og det siste «strekket», «Chirp», er en fantastisk sak, hvor instrumentene går under hverandre, over, ved siden av, samtidig som de nærmest snirkler seg rundt hverandre i en nydelig improvisasjon.
Oswald er hele tiden framme påå tuppa, og utfordrer Zeuthen hele veien, og Zeuthen må virkelig være på «hugget» og svare på utfordringene, noe han gjør med stor overbevisning. Kanskje han ikke er like skarp i tonen denne gangen, som vi har hørt ham noen ganger tidligere, men det gjør bare at fellesskapet i sppillet blir enda sterkere.
Og jeg synes Mads Kiilerich har, som har mikset innspillingen har gjort en fremragende jobb, for lyden på platen er nesten bedre enn livelyden i Koncertkirken.
En spennende, meditativ og fin plate fra to av de mest spennende musikerne som for tiden spiller på de friere scenene i København og omegn.
Jan Granlie
Margaux Oswald (piano), Jesper Zeuthen (alto saxophone)
