Marilyn Mazur startet den skandinaviske kvinnegruppen Shamania til en spesialkonsert på Copenhagen Jazz Festival 2015, med medlemmer fra blant annet gode, gamle Primi Band fra 80-tallet. Blant de så forskjellige musikalske kapasiteter finner vi vokalistene Sissel Vera Pettersen og Josefine Cronholm, freejazz-saksofonisten Lotte Anker, trommeslageren Lisbeth Diers og Anna Lund og, i livesettinger, den norske danseren Tine Erica Aspaas foruten Marilyn Mazur selv, som ble verdenskjent for sitt samarbejd med Miles Davis og Jan Garbarek – og dessuten er mottaker av den prestisjetunge «Jazzpar»-prisen.
I løpet av det seneste året har Shamania vært ute på turneer rundt om i Skandinavia og Europa, og man kan trygt si at arven etter Primi Band blir godt tatt hånd om av dette 10 kvinners bandet pluss en danser.
Det starter med Makiko Hirabayashis vakre pianospill og jeg fornemmer at det er Sissel Vera Pettersens vokal i «New Secret», og stemningen blir satt ettersom de enkelte musikerne kommer inn. Solist på første spor er Lotte Anker på sopransaksofon, i et adskillig mer «dannet» landskap enn vi er vant til å høre henne.
Og derfra og ut, er dette en fin reise i de mange musikalske landskap Mazur liker å bevege seg i. Og assosiasjonene til afrikansk musikk dukker hele tiden opp, særlig på grunn av perkusjonsbruken som er et gjennomgående og viktig trekk ved musikken. De enkelte solistene leverer fine bidrag, hør for eksempel på Hildegunn Øiseths fine intro på geitehorn på tredjesporet «Chaas», og Hirabayashis solo i samme låt. I tillegg må Ellen Andrea Wangs fyldige og deilige bass-spill nevnes som noen av høydepunktene på platen, og i de mer frittgående passasjene hvor Josefine Cronholm og Sissel Vera Pettersen «leker» med pust og stemmer, fungerer dette fint.
Man kan si at dette er blitt en typisk Marilyn Mazur-plate. Mye er basert på hennes utrolige perkusjonsarbeid, og gjennom hele platen bidrar alle musikerne med fint spill. Men jeg føler at det blir noe uforløst over mye av musikken. Jeg tror at denne musikken skal høres live, hvor man kan følge kommunikasjonen mellom musikerne bedre enn på platen. Samtidig virker det som om flere av musikerne har litt for stor respekt for Mazur som bandleder, slik at man nesten slavisk følger henne og hennes anvisninger. Men vi får unntak. «Chaas» har jeg allerede nevnt, og den har spor i seg til virkelig å fungere på konsert. Den samme løssluppenheten kan oppleves i sjettesporet «Crawl Out & Shine», hvor musikerne boltrer seg rundt perkusjonen, før kapellmesteren setter tonen, og vi får noe som må ha røtter i en eller annen norsk folkemelodi med en fin trombonesolo av Wessberg.
Og slik fortsetter det gjennom 16 relativt korte strekk. Kanskje nettopp det er noe av svakheten med platen, at de skal ha med såpass mange melodier, og at det går på bekostning av utviklingen av hver låt?
Men dette er påpekninger som ikke er viktige. For Mazur og hennes venner, har laget en plate som føyer seg godt inn i hennes rikholdige diskografi. Men som sagt, jeg foretrekker å høre bandet live!
Jan Granlie
Marilyn Mazur (perc, balaphone, kalimba), Lotte Anker (s), Josefine Cronholm (v, perc), Sissel Vera Pettersen (s, v), Hildegunn Øiseth (tp, goat horn), Lis Wessberg (tb), Makiko Hirabayashi (p, keys), Ellen Andrea Wang (b), Anna Lund (dr), Lisbeth Diers (perc).
