Saksofonisten Marion Brown (1931-2010), omtalte seg selv som «a man walking into the future backwards». Han har utgitt en rekke innspillinger i eget navn, pluss at han medvirket på blant annet, John Coltranes «Ascension», Archie Shepps «Fire Music» og «Attica Blues», mens pianisten Dave Burrell har vært (og er) en viktig stemme i den friere musikken. Også han har vært flittig i platestudioene, blant annet sammen med David Murray, William Parker, Odeon Pope, Archie Shepp, Sonny Sharrock, Clifford Thornton og Silke Eberhard.
Sammen har deres spor møtt hverandre flere ganger, og de ble hyret inn til å spille duo på The Black Musicians Conference på University of Massachusetts i Amhert i den vestre delen av Massachusetts den 10. april 1981.
The Black Musicians Coference var en ukes samling med workshops, konserter, forelesninger og helt sikkert en rekke diskusjoner. Archie Shepp var en av foredragsholderne i 1981, hvor han snakket om «Revolutionary Concepts in African American Music», så jeg har en mistanke om at diskusjonene lå på et litt annet nivå enn på landsmøtene i jazzorganisasjonene i de nordiske landene.
Og Marion Brown og Dave Burell ble «kastet til ulvene» for å gjøre en duokonsert for et svært kunnskapsrikt og kritisk publikum.
Vi får sju låter, og de starter med Marion Browns «Gossip/Fortunado», hvor de to kommuniserer fint, og hvor Browns altsaksofon innimellom blir litt prøvende, men det viser bare at dette er et «ad hoc»-prosjekt, hvor de skal teste hverandre ut. Nå var ikke dette første gang de to spilte sammen, så de hadde nok en idé om hvor de ville «legge ferden» før de gikk på.
«La Piacita» er også skrevet av Brown, og er, som tittelen tilsier, litt latinsk i fargene. Burrell åpner med en fin og lys intro før Brown kommer inn med fint og litt melankolsk spill. Et deilig tema som begge utvikler til noe relativt fritt innimellom, men med klare referanser til temaet uten å «gå helt av skaftet». Browns spill her er strålende!
Og slik fortsetter det gjennom de sju sporene. Vi får Billy Strayhorns «My Little Brown Book», en fin ballade, Burrells «Punaluu Peter», hvor de to utfordrer hverandre hele veien etter Burrells intro, Burrells «Pua Mae ‘Ole» og hans «Crusifacado», før de runder av settet med Strayhorns «Lush Life» i en fin versjon.
Mange vil kanskje mene at tonen i Browns altsaksofon ikke er den tøffeste i altsaksofonhistorien, men jeg synes han har en sjarmerende personlighet, og han befinner seg på god avstand til alle Charlie Parker-kloningene. Og hans kreativitet er av beste merke, etter min smak. Og bak det hele ligger Burrell som den gode komp-pianist han er. Med store ører, og et svært variert spill som fascinerer.
Jeg tror de to fikk mange klapp på skuldrene etter denne forestillingen. Med et såpass fagkyndig publikum i salen, kunne dette gått helt galt, men ikke med to såpass dyktige og erfarne musikere som Marion Brown og Dave Burrell.
Plateselskapet NoBusiness Records fra Litauen fortsetter å utgi opptak fra deler av den mest spennende delen av jazzhistorien, og her er nok et bevis på at de har gjort jobben sin på en fremragende måte!
Jan Granlie
Marion Brown (as), Dave Burrell (p)
