«Due to fears that Trump regime retaliation would threaten her visa status, the vocalist on this recording of «Rata De Dos Patas» har requested that we delete all reference to her identity. We belive her fears are entirely justified, and have complied with hjer wishes. We thank her for her wonderful performance, and for her great courage in making the recording at all. And we look forward to a day when political and artistic expression is no longer under the shadow of such vindictive and racist repression. Venceremos!»
Dette står skrevet på baksiden av coveret til gitaristen Mark Ribots nyeste plate «Goodbye Beautiful/Songs of Resistance 1942-2018», som, etter min mening, er ett av de sterkeste utspillene mot president Trump som til nå er kommet fra noen kunstnere. Kun på grunn av baksideteksten burde denne platen selge i milliontall. For bedre enn dette kan nesten ikke en kritikk fra musikere til en håpløs noldus av en president gjøres!
Og om noen skulle stå i spissen for et slikt prosjekt, så er det nettopp Mark Ribot. Han er en kunstner som aldri har gitt ved dørene. Han har spilt med nærmeste det som kan krype og gå innenfor den amerikanske «populærmusikken», og på denne innspillingen samarbeider han blant annet med noen av dem.
Høydepunktet for mange, vil kanskje være kampsangen «Balla Ciao» fremført av en av Ribots gamle svirebrødre, Tom Waits. Dette er det første som er kommet ut på plate med Waits på over to år, og bare det er verdt plateprisen. Men i tillegg til dette sporet, får vi amerikansk samfunnskritikk fra 2. verdenskrig og fram til i dag.
I tillegg bidrar han selv med noen nye komposisjoner, som når vokalisten Steve Earle synger «Srinivas». Låten handler om den illegale innvandreren Srinivas Kuchibhotta, som ble drept i 2017 av en rasist som trodde han var muslim. Ribot ville egentlig nevne moderen med navn i teksten, men Earle mente han var en for stor idiot til at han burde få navnet nevnt.
De nye låtene er ofte basert på tekster som Ribot har plukket opp fra nyhetsmeldinger eller overhørte samtaler, og her har Ribot gjort en strålende jobb. Og heldigvis er tekstene med i coveret, så det er enkelt å følge med i de sterke tekstene.
Det åpner med vokalisten Fay Victor og «We Are Soldiers In The Army», en sterk låt. «We are soldiers in the army/We have to fight althoug we have to cry».
Deretter følger «Bella Ciao» fremført på typisk Mark Ribot-vis med akustisk gitar og Tom Waits’ treffsikre stemme. Jeg har hørt denne låten i en rekke forskjellige versjoner, fra finske Bad Ass Brass Band til danske Savage Rose, men versjonen med Tom Waits og hans whiskyrøst overgår alle tidligere versjoner jeg har hørt. Og med et nydelig, og nesten litt romantisk, gitarspill fra Ribot, blir dette nesten en amerikansk folkevise, med en tekst som stikker akkurat der den skal hos den amerikanske presidenten.
Deretter følger den sterke «Srinivas» med Steve Earl i hovedrollen. En fantastisk anti-Trump-vase som forteller historien rett fram. Den avslutter med «My country tis of thee …»
Nok en Ribot-original følger; «How To Walk In Freedom» fremført av Sam Amidon og Fay Victor. Her synger de om hvordan og hvorfor man skal stå opp for friheten. «Teach us/How to walk in Freedom/cause I’m/Going to walk in Freedom/… even if it/Takes… my life»
Så følger Norberto Eduardo Tocanos «Rata de dos Patas». Her hører vi den «anonyme, kvinnelige vokalisten, pluss en relativt rå rap av Othene Cornelius i en låt på spansk, som avsluttes med «Are you listening useless? Hyena of Hell. How I hate you and scorn you». Og helt fra start kan man høre lidelsen i sangen til den anonyme vokalisten. Et bedre politisk bidrag finner du neppe, selv om du ikke forstår ett ord av hva hun synger, så er det så mye smerte i fremføringen, at det går rett i hjertet.
«The Militant Ecologist», er skrevet av Ribot, men den er basert på den italienske, tradisjonelle anti-fasistlåta «Fishia il vento», og fremført av vokalisten og bassisten Meshell Ndegeocello, en musiker, som i likhet med Ribot, vet «hvor det politiske skapet skal stå». Dette er en ballade som er en vakker melodi, men som endrer hele følelsen av velbehag når man hører teksten. «If, by change, cruel death will find you/Know your comrades will revenge/We’ll track down the ones who hurt you/Their fate’s already sealed».
Deretter følger Ribots egen «The Big Fool», med Ribot som vokalist. En låt som mer enn noe trekker de historiske perspektivene, og som viser hvor Ribot står politisk i forhold til Trump-administrasjonen.
Nok en Ribot-låt. «Ain’t Gonna Let Them Turn Us Around», igjen med Steve Earle som vokalist. Når man hører han synge, så avvæpnes på mange måter lytteren, helt til man begynner å høre teksten. Den avslutter med følgende tekst: «we know that only sweet love can conquer hate/and we don’t need another motherfuckin’/Watergate//we’re gonna tell Steve Bannon that he’s got to og//tell the KKK we say non o no//no Donald trump, no fascist USA/no pasaren no how no way// Ain’t gonna lat them turn me around».
«John Brown» er også skrevet av Ribot, og her er det Fay Victor som synger. Dette er en sang om John Brown som drepte fem slavedrivere i Pottawatomie Creek tidlig i forrige århundre. En svært sterk sang om frihet, som, tross alt, gir et håp!
Så nærmer vi oss slutten, og vi får «Knock That Statue Down» av Ribot, fremført han selv på vokal, med et slags frelsesarmé-komp pluss ukulele, som gjør den låten til en sterk opplevelse.
Så rundes dette mesterverket av med Bertha Gobers «Well Never Turn Back» fremført av vokalisten Justin Vivian Bond. Den (og platen) avsluttes med testen «We have walked through the Valley of Death/We’ve had to walk all by ourselves/We have spent outr time in jail/With nobody to og our ball//But we’re never turning back/No we’re never turning back/No we’re never turning back until we’ve all been freed.
I løpet av en førti år lang karriere har Mark Ribot gitt ut 25 album i eget navn og vært et fyrtårn i New Yorks eksperimentelle musikkscene. Han har ledet en rekke band som Los Cubanos Postizos og Ceramic Dog. Siden han samarbeidet med Tom Waits på albumet «Rain Dogs», er han imidlertid blitt mest kjent som en sidemann til andre artister og deres prosjekter, som på flere plater med Elvis Costello, John Mellencamp, Norah Jones, Black Keys og Robert Plant og Alison Krauss «Grammy»-vinnende samarbeid Raising Sand. Men «Songs of Resistance 1942-2018» bør plassere han der han hører hjemme, som en av USAs største, musikalske samfunnsrefsere.
Ribot fortalte for en stund siden til magasinet Rolling Stone, at han hadde blitt advart av Trump og hans støttespillere mot å gjennomføre dette prosjektet. Men som han sier til magasinet, «I’ve spent a good chunk of my life running around the world on tour – I’m kind of an accidental internationalist – and I see that he’s not an isolated phenomenon. And if we don’t deal with what is going on, it is going to deal with us.»
Dette er en plate som bør finnes i ethvert hjem med en viss politisk bevissthet. Den kommer til å surre og gå i heimen min på Frederiksberg, hver gang Trump kommer med nok et idiotisk, rasistisk, fasistisk og menneskefientlig utspill, så faren for at platen kan bli relativt slitt, er absolutt til stede!
Jan Granlie
Mark Ribot (v, g, bjo, harm, requinto, el.sitar), Fay Victor (v), Tom Waits (v, g), Steve Earle (v), Sam Amidon (v), *** (v), Ohene Cornelius (v), Meshell Ndegeocello (v), Justin Vivian Bond (v), Domenica Fossatti (v), Tift Merritt (v), Rea Dubach (v), Lukas Rutzen (v), Syd Straw (v), James Brandon Lewis (s), Doug Wieselman (s, cl), Roy Nathanson (fl), Curtis Fowlkes (tb), Eric Heywood (pedal steel), Shahazad Ismaily (Moog), Rachel Golub (vio), Mark Feldman (vio), Dave Egger (c), Eric Friedlander (c), Tony Garnier (b), Devin Hoff (b, requinto), Chad Taylor (dr), Kenny Wollesen (vib, dr), Reinaldo Dejesus (congas, perc), Mauricio Herrera (congas), Ches Smith (perc)
[amazon_link asins=’B07F3ND8R7′ template=’salt-peanuts-amazon-link-NO’ store=’salt-peanuts-21′ marketplace=’UK’ link_id=’5bde4e8b-b8e4-11e8-936e-bd38cd4b2431′]
