Gitaristen Mark Whitfield ble uteksaminert fra Berklee våren 1987. Kort tid etterpå, og tilbake i New York startet han en karriere som inkluiderte samarbeid med legendariske musikere som Dizzy Gillespie, Art Blakey, Quincy Jones, Ray Charles, Herbie Hancock, Carmen McRae, Gladys Knight, Burt Bacharach, Jimmy Smith, Clark Terry, Shirley Horn, Wynton Marsalis, Branford Marsalis, Joe Williams, Stanley Turrentine og hans lærer og mentor George Benson.
I 1990 ble New York Times kalt Whitfield «Best Young guitarist in Business», og senere samme år ga Warner Bros. ut debutalbumet «The Marksman». Suksessen med debutalbumet førte til en platekarriere som til nå har ført til 14 soloplater og en haug av samarbeidsprosjekter med noen av de viktigste kunstnerne i de siste årene; Sting, Steven Tyler, D’Angelo, Mary J. Blige, John Mayer, Chaka Khan, Jill Scott, Diana Krall, Christian McBride, Chris Botti, Roy Hargrove og Nicholas Payton.
Underveis ble prosjektet «Whitfield Family Band» født, bokstavelig talt. I 1994 dukket The Mark Whitfield Quartet opp på Thanksgiving-utgaven av «Good Morning America». Denne «gigen» inneholdt en svært spesiell gjest, nemlig den 4 år gamle trommeslageren Mark Whitfield Jr. Det var tydelig at han var forutbestemt at han skulle bli trommeslager. Han fulgte i sin fars fotspor gikk på Berklee og ble uteksaminert i 2011 med laud. Han fortsatte å studere til Mastergrad ved Manhattan School of Music samtidig som han en karriere som trommeslager. Han har raskt opparbeidet seg et rykte som en av de beste unge trommeslagere i den amerikanske jazzen, og ble nominert til en Grammy i 2014 som en del av Kenny Garretts 2013 utgivelse «Pushing the World Away». Ikke for å bli utkonkurrert av sin eldre bror, Davis Whitfield, en mer enn habil pianist, som ble uteksaminert fra Berklee College of Music med laud i 2014.
Sammen har de utgitt platen «Grace» vil bli lansert den 24. januar 2017. Her får vi høre Mark Whitfield på gitar, Mark Whitfield jr. på trommer, Davis Whitfield på piano, Yasushi Nakamura på bass og Sy Smith som vokalist på tittelsporet.
Vi får ni komposisjoner hvor alle, med unntak av sistesporet «Pulse Pt.2», som han har skrevet sammen med Davis Whitfield, mens teksten på tittelsporet er skrevet av Sy Smith.
Det er tydelig at familien Whitfield er en musikalsk gjeng, for det er lite å utsette på det teknsike og fremførelsene på «Grace». Og jeg er ikke i tvil om at «Grace» vil selge i bøtter og spann «over there». Vi vil også garantert finne The Whitfield Family Band på en rekke kosert- og klubbscener, for ikke å snakke om festivaler i Sambandstatene det kommende året.
Mark Whitfield spiller gitar slik man skal, når man beveger seg inn i den streite, amerikanske gitarjazzen. Han er teknisk så det rekker, og han spiller hele veien lett og ledig. Det samme gjelder for hans to brødre, og jeg kan i fri meg sor nesten å tenke at dette kune vært samme person som spilte alle tre instrumentene. For de låter veldig likt i sin tilnærming til låtmaterialet.Og Smith synger på en helt særegen og fin måte i tittelsporet.
Men skulle jeg ikke da være stormende forelsket i denne platen? Jo, kanskje. Men det er allikevel noe som skurrer. Det blir nesten for fint. For perfekt og for teknisk gjennomført. Det er liksom ingen brudd noe sted. Ingen steder å puste ut og hvile. Her er det altfor mye «flinkisjazz» samlet på en plate, til at jeg klarer å engasjere meg nok.
Men for venner av hurtig, teknisk briljant og fint gitarspill, koblet sammen med tilsvarende pianist og trommeslager, vil sikkert komme til å elske denne plata. Men den er altså ikke helt min kopp med tea.
Jan Granlie
Mark Whitfield (g), Davis Whitfield (p, keys), Mark Whitfield (dr), Yasushi Nakamura (b), Sy Smith (v)
