Den svenske saksofonisten Martin Küchen er en mangslungen musiker. Han spiller hele tiden rundt om i Europa, hele tiden med nye samarbeidspartnere, noe som resulterer i en rekke plateinnspillinger som ligger en smule i ytterkanten av det som ligger på toppen av salgslistene.
Nå har han vært i Slovenia, og på Hostel Gabronka, hvor han i september i fjor hadde «stevne» med Samo Kutin som spiller modified hurdy gurdys, acoustic spring reverbs, perkusjon og objekter. Selv hadde med seg sin sopranino- og altsaksofon, litt perkusjon og en skarptromme i håndbagasjen, og med disse instrumentene gir de oss ni «strekk» i det svært fritt, improviserte landskapet.
Jeg vet at mange der ute ville reagert negativt på den musikken vi får servert. For her er det ikke snakk om å ta gisler. Her får vi et innblikk i de to musikernes aller mørkeste rom, noe som viser seg i det første strekket kalt «Uncaged (take 2)». Her høres det i starten ut som om man har havnet i en zoologisk have og avdelingen for truede dyrearter, eller midt inne i en gammel sience fiction-film, som omhandler utdøende dinosaurer og hvor «menneskene» er på jakt etter mat.
Det er en temmelig brutal verden de to viser oss, og det er overhodet ikke musikk man setter på når man har besøk av sin kjære eller når man tar oppvasken.
Det går over i «Fishing In Siphon», hvor stillheten nærmest har senket seg over «jaktlaget». Man har nedlagt dinosauren og man sitter ved leirbålet og slapper av og snakker om dagens jakt. Men det lurer farer i mørket og i buskene. De to musikerne føler seg nok mikke trygge, og utstøter en del lyder som sikkert er ment for å skremme eventuelle farlige dyr. Men det er fascinerende å være vitne til. De to kommuniserer fint med hjelp av sine perkusjonsinstrumenter, og selv om melodien ikke trår veldig klart fram, så er det spennende «lybilder» de lager.
Så er de over i «Svete gore», hvor det er like før bålet er slukket og «jegerne» kan gå til ro. Men de er nok ikke helt sikre på hvordan det vil gå, for i bakgrunnen høres klagende lyder fra en rekke nattaktive dyr som er på jakt etter «nattmat» og hvor de to musikerne er fristende å sette tennene i.
Men foreløpig ser det ut til at de to overlever. I «Orans» samtaler de på en fin, men relativt uortodoks måte. De ljuger og skryter om tidligere jaktbravader, slik jegere gjerne gjør, om hvem som har nedlagt det største dyret, om kampen mot brontosaurusen sist uke og så videre. Men det er en fin samtale, som foregår uten at de blir uenige og havner i klammeri.
«Hammaröga» er mer klagende, hvor Küchen bruker sin sopraninosaksofon til å komme med klagene, gjerne om den politiske situasjonen eller viruset som herjer den vestlige verden akkurat nå, mens de i «Planota» har funnet roen og gått til sengs. Dette er en dronelignende sak hvor de dype tonene dominerer som en dyp orgellyd gjennom skogen. Küchens altsaksofon legger seg på dronen og følger den et stykke, før søvnen fortsetter i «En plåta av glas».
Men de to våkner skikkelig opp når «Uncaged (take 1)» kommer, selv om det starter pent og pyntelig, som bare en oppfordring til de to musikerne/jegerne om å sove videre og ikke legge merke til det som skjer på leirplassen. Men ingen av de to sover godt, for det skjer ting rundt dem på leirplassen. Dyr (som for lengst er utdødd i dag) nærmer seg faretruende og de to er ikke helt trygge på tilværelsen. De ligger med en hånd rundt sine respektive, dødelige våpen, som i går tok liv av den store dinosauren, og i natt virker det som det er dinosaurens nære slektninger som er kommet for å ta hevn. Men angrepet denne gangen går adskillig roligere for seg enn da det «var riktig alvor» i går, i åpningen av denne anmeldelsen. Så blir det plutselig stille. Helt stille. Er det rett før angrepet og den store hevnen fra dinosaurens slektninger? Når musikken fortsetter høres det nesten ut som de to musikerne/jegerne ber om nåde. Det serveres en klage, ydmyk og bedende, men det høres ikke ut som rovdyrene vil høre på. Küchen ber på sine knær, og det virker som rovdyrene tenker seg om, og er litt usikre på hva de skal gjøre. Kan det være god smak og noe særlig kjøtt på en tynn svenske og en slovener?
Så går historien mot slutten, og det høres ut som de to musikerne/jegerne kom fra nattens angrep med livene i behold. For i starten får vi noe som kan høres ut som en triumf. Låten «Hjärtspion» er en låt som samtidig med at det er en triumf, og det er ikke vanskelig å høre at de to musikerne/jegerne puster lettet ut etter nattens hendelser. De har fått sitt bytte, de overlevde natten, og de er på vei hjem til familien og stammen med det store byttet, som vil holde stammen i live en lang stund.
Mens de går snakker de om nattens hendinger, og de er egentlig ikke så høye i hatten, selv om de forsøker med noe som kan ligne en triumf. De snakker om at det skal bli godt å komme hjem, og at de ikke må vise for de andre at de har vært redde for de andre i stammen. Da kan de raskt bli plassert ut av elitejaktlaget og bli satt på reservebenken.
Og slik ender historien om Martin Küchen og Samo Kutins jakt i skogene i Slovenia, en gang for tusener av år siden. Og som en god historie henger all musikken sammen. Det er mange historier man kan spinne ut av den musikken de to serverer på dette svært originale og spennende albumet. Jeg har tenkt mitt, men kanskje vil du få en helt annen historie ut av denne platen.
Nederst på coverets forside står med med liten skrift: «Jecljanje, stamma och slå», så kanskje er ikke min historie om denne musikken tatt helt ut av sammenhengen. Men det må du lytte til platen for å høre. Og det bør du virkelig, for musikk som dette hører du ikke hver dag!
Jan Granlie
Martin Küchen (sopraninos, as, perc, snaredr, rec), Samo Kutin (hurdy gurdys, acc. String reverb, perc, obj.)
