Som muligens en og annen av våre lesere har fått med seg, så er den amerikanske gitaristen Mary Halvorsen en av våre musikalske helter, i alle fall blant «ungdommen».
Sist vi hørte henne var med gitarkollega Mark Ribot & The Young Philadelphians, hvor de spiller forrykende og nye versjoner av 70-tallets discolåter fra den østkystbyen.
På «Meltframe», møter vi Mary Halvorson aldeles alene med gitaren. Og for å si det enkelt: Man trenger ikke mer enn en el.gitar for å lage interessant musikk som treffer salt-peanuts’ skribenter med full styrke.
Jeg har tidligere skrevet om Halvorson, at man egentlig ikke helt vetlle gitar eller ikke. Av og til låter det så annerledes alt annet man hører. Men jeg vil påstå at «Meltframe» fjerner all tvil. Her kan vi høre at Halvorson har et nært og godt forhold til saksofonisten og mentoren Anthony Braxton, samtidig som vi nesten får hele el.gitarhistorien innbakt i låtene.
Denne innspillingen er nesten blitt hennes personlige hyllest til flere av sine «helter» innenfor jazzen. Det starter med den litt rocka og heftige «Cascades», som selv om den er skrevet av Oliver Nelson, får en helt annen innpakning her, før det går over i den nesten Bill Frisellske «Blood» av Annette Peacock.
Gitarkollegaen Noel Akchoté bidrar med «Cheshire Hotel», en slags blues, hvor hun leker seg lett og ledig med gitaren. Innimellom kan det nesten høres ut som noe er feil i innspillingen, men dette er typisk Akchoté, å utfordre gitarens bruksområder, før vi får Ornette Colemans «Sadness» i en særdeles personlig versjon. Her strammer og slakker hun strengene hele veien for å få ønsket virkning i tolkningen av låta, og jeg er sikker på at Coleman hadde elsket denne versjonen.
Duke Ellingtons «Solitude» følger. Også den i en svært personlig versjon, før vi, nesten selvsagt, får Carla Bleys «Ida Lupino», før vi får McCoy Tyners «Aisha», Chris Lightcaps «Platform» og Tomas Fujiwaras «When», før hun runder av med Roscoe Mitchells «Leola», alle i helt særegne versjoner, som nesten bare Mary Halvorson kunne gjort det.
Det kan ikke ha vært enkelt å gjøre disse låtene solo, uten pålegg av noe slag, og få de såpass spennende som Halvorson har gjort her. Men hun beviser, nok en gang, hvilke eminent gitarist hun er med disse 10 låtene.
Jeg er overbevist om at opphavsmennene nikker anerkjennende til disse versjonene av låtene deres, enten her fra jordoverflaten, eller der oppe i jazzhimmelen. For dette er blitt en særdeles personlig og fin hyllest til musikerkolleger fra en av de mest spennende gitaristene fra USA nå om dagen.
Jan Granlie
Mary Halvorson (g)
