Av og til er det å få bunken med plater fra postmannen en stor glede. I dag var en slik gledens dag, da man kunne pakke opp gitaristen Mary Halvorsons nye plate.
Ikke nok med at det er en av våre favorittgitarister som har vært i studio med sitt utmerkede band, Code Girl, som denne gang består av Amirtha Kidambi (v), Maria Grand (ts, v), Adam O’Ferrill (tp), Michael Formanek (b) og Tomas Fujiwara (dr), ved siden av Halvorson selv, som spiller utsøkt gitar. Men i tillegg har de klart å få med vokalisten over alle vokalister, Robert Wyatt på tre låter!
Alle de åtte komposisjonene er gjort av Halvorson, og bandet har tidligere gjort en plate med Code Girl-prosjektet, som turnerte i Europa i 2018, og vi var så heldige å høre bandet på Vossa Jazz det året.
Code Girl-prosjektet er ett av de mest populære prosjektene Halvorson har begitt seg ut på, og den første platen ble rost opp i skyene av kritikerne rundt om i hele verden. Og hvorfor den ikke ble anmeldt på salt peanuts* er en gåte.
Men her er andreplaten, som starter med O’Farrills trompet og Wyatts utrolige stemme i «Lemon Tree». Og derfra og ut, er dette en perle av en plate. Mary Halvorson er ikke bare en original og spennende gitarist, som har mye gitarhistorie i spillet, og som tar tradisjonene med seg videre. Hun skriver også spennende tekster og historier i tillegg til originale og spennende komposisjoner. I åpningssporet merker vi oss strålende trompetspill fra Adam O’Ferrill, etter at han har overtatt stafettpinnen fra Ambrose Akinmusire, og en fin trommesolo fra Fujiwara, sammen med Wyatts flotte vokal. Teksten er skrevet til Lawrence Osborne, og blir strålende fremført, akkurat slik vi liker det fra Wyatt. I følge Halvorson var det en drøm som gikk i oppfyllelse da hun fikk ja fra Wyatt om å delta på platen, noe vi godt kan forstå. Og han skuffer overhodet ikke.
«Last Minute Smears» er neste, og her får vi møte vokalisten Amirtha Kidambi, som har vært med i bandet fra starten, og som imponerte stort på konserten på Vossa Jazz. Hun leder sitt eget band, Elder Ones, hjemme i USA, samtidig som hun stadig dukker opp i prosjekter med musikere som Tyshawn Sorey, Matana Roberts, Ingrid Laubrock, Daniel Carter, Trevor Dunn og William Parker, for å nevne noen. Her får hun godt selskap av Maria Grands fine tenorsaksofonspill, som fungerer fint sammen med resten av bandet og stemmen til Kidambi.
I «Walls And Roses» er Wyatt tilbake som vokalist, og vi får en relativt rocka utgave av Halvorson i front. Vi får også vokalbidrag fra Grand i denne relativt frie låten, og for den som vil studere hvordan Halvorsons gitarspill høres ut når hun ikler seg rockefoten, er det bare å lytte her. Jeg vet ikke av noen som spiller gitar slik som Halvorson, og her blomstrer hun virkelig!
«Muzzling Unwashed» er mer slik vi kjenner Halvorson fra tidligere. Utforskende, eksperimentell og spennende, og med et band som lystrer hvert minste vink. Og etter hvert som låten «fester» seg, får vi får relativt original vokal fra Kidambi og Grand. Både «Walls And Roses» og denne er skrevet i en helt spesiell poesiform kalt pantoumen og vilanelle, som opprinnelig kommer fra Malaisia og Indonesia. «Pantoumen («Walls And Roses) ligner på en villanelle («Muzzling Unwashed» ) ved at det er gjentatte linjer i hele diktet. Den er sammensatt av en serie kvadrater; den andre og fjerde linjen i hver strofe gjentas som den første og tredje linjen i neste strofe. Mønsteret fortsetter for et hvilket som helst antall strofer, bortsett fra den siste strofe, som er forskjellig i det gjentatte mønsteret. Den første og tredje linjen i den siste strofe er den andre og fjerde av nest siste; den første linjen i diktet er den siste linjen i den siste strofe, og den tredje linjen i den første strofe er den andre i finalen. Ideelt sett skiftes betydningen av linjer når de gjentas, selv om ordene forblir nøyaktig de samme: dette kan gjøres ved å skifte tegnsetting, peke eller bare rekontekstualisere». Denne forklaringen går jeg ikke selv god for, men ifølge wikipedia er det slik det fungerer. Men uansett er det en fin låt som bandet får mye ut av.
Så følger «Bigger Flames» hvor Wyatt igjen melder seg på. Her legger vi merke tid Halvorsons spennende nærmest «slide»-aktige gitarspill under et relativt streit blåsekomp. Denne låten er akkurat så «skjeiv» som denne låten skal være, og det er med på å gjøre den original, og mange vil kanskje påpeke at det låter både surt og rart innimellom, men dette er særpreget for måten Halvorson spiller gitar på, og som gjør henne så spennende og original.
Så følger den fine «Mexican War Street (Pittsburgh)», med strålende vokal av Kidambi, og med et fint arrangement for hele bandet. Dette er gater i Pittsburg, som opprinnelig er kjent som «Buena Vista Tract», og er en historisk del av det sentrale Northside-området i Pittsburgh, Pennsylvania. Distriktet er tett fylt med restaurerte hus, hageparseller til bruk for alle beboerne og trekantede gater og smug, og området er fra tiden rundt den meksikansk-amerikanske krigen. Det 27 hektar store distriktet ble oppført på National Register of Historic Places i 1975 med 119 bygninger som ble ansett å bidra til distriktets historiske karakter. I 2008 ble distriktets oppføring økt til å omfatte ytterligere 288 bidragende bygninger over et område på 10,7 hektar. Fra og med 2020 har det historiske distriktet blitt utvidet, med begrensninger på hva man kan gjøre med fasader og lignende. Og dette har Halvorson laget en låt om, og en låt som er passe sarkastisk til hva ideene med området i utgangspunktet var, og hva det egentlig er blitt til. Mer karakteristisk og originalt spill fra kapellmesteren, og en historie som sitter.
Så får vi «A Nearing», som åpner med en litt søkende bass, før Formanek legger en basis for Halvorsons gitar og Kidambis vokal. Nydelig! Dette er en relativt lang låt, som blir en fortelling i seg selv, om hvordan det er å leve i dagens USA, og i ett av versene er teksten «Aspirin swallows out excuses / while flights take seesaw drops. / Leisurely forage emboldens. / Lazy pictures loom sincvere». Vi får fint trompetspill fra O’Farrill, og både Grands tenorsaksofon (hun er et navn å merke seg, for sitt kreative og tilbakelente spill), Halvorsons gitar og Formaneks bass er med på å gjøre låten til en perle. Og bakerst regjerer Fujiwara med stor overbevisning.
Så avslutter de med tittelsporet, «Artlessly Falling», med en relativt lang tekst, som nesten høres ut som den er skrevet for Robert Wyatt, men som fremføres av Kidambi, over Halvorsons utrolig «skjeive» gitar. Nydelig!
Så har Mary Halvorson gjort det igjen, og denne gangen med sitt Code Girl-prosjekt. Jeg vil hevde at dette er ett av de mest originale bandsammensetningene som kommer fra USA nå om dagen. Og gitarspillet til kapellmester Halvorson er det ingen som gjør slik som henne. Hun hadde kollega Joe Morris som læremester for en del år siden, og han kombinert med kanskje Bill Frisell (som hun gjorde den fine platen «The Maid with the Flaxen Hair» på John Zorns selskap, TZADIK, med i fjor), er kanskje de to jeg kommer på som ligger tettest på den måten hun trakterer gitaren på. Og denne versjonen av Code Girl er ikke annet enn en perle av et band, hvor alle elementene i Halvorsons idéverden kobles sammen på en strålende måte. Og med Robert Wyatt som gjestevokalist på tre av låtene, så blir dette noe av det tøffeste jeg har hørt av relativt fri, men allikevel svært organisert jazz på svært lenge!
Jan Granlie
Mary Halvorson (g), Amirtha Kidambi (v), Maria Grand (ts, v), Adam O’Ferrill (tp), Michael Formanek (b), Tomas Fujiwara (dr), Robert Wyatt (v)
