Den svenske pianisten Mathias Landæus, kommer fra Lund i Skåne, og har opp gjennom årene utgitt en rekke album, både i eget navn og i samarbeid med andre. På 1990-tallet bodde han i New York, og flyttet deretter til Stockholm hvor han ble en viktig skikkelse på jazzscenen på slutten av 1990-tallet. I tillegg til sitt arbeid som komponist og musiker, har han hatt en avgjørende rolle i å bygge fellesskap ved å starte livescener som den innflytelsesrike Glenn Miller Café i Stockholm, og Underground i Lund, som han har kuratert siden 2010.
På sin nye utgivelse, Path, samarbeider han med den amerikanske trompeteren Tim Hagans, tenorsaksofonisten Karl-Martin Almqvist, som har samarbeidet med Landæs i mer enn 20 år, bassisten Johnny Åman, som stadig dukker opp på spennende, svenske utgivelser, og trommeslageren Cornelia Nilsson, som er blitt svenskenes (og danskenes) nye trommefavoritt. Vii får fem komposisjoner av Landæus, pluss en av Tim Hagans, og platen er innspilt i Gula Stidion i Malmö den 27. oktober i fjor.
De starter med Landæus sin komposisjon «Body: A Tree Merging with itself», hvor Landæus starter med dempede tangenter, i en lyrisk åpning før de andre kommer inn, og vi får en fin og lyrisk start på en plate jeg føler skal spilles om vinteren, hvor snøen ligger dyp utenfor og den kalde sola skinner. Åman leverer en ettertenksom og fin solo, helt i Charlie Hadens landskap, før det hele blir «lysere» med en optimistisk solo fra Landsæus, over fint trommespill, mens bassen «ruller» deilig videre. Hagans kommer inn og bryter inn med en relativt friskt solo som tar låten inn i den friskere delen av bebopen, og med en energi vi ofte får fra amerikanske trompetere. Jege hadde kanskje håpet av den fine stemningen de tre andre hadde skapt ville vedvare, men den får vi i stedet tilbake mot slutten av låten.
«Reminder» er også skrevet av Landæus, og er en mid-tempo-sak med fint spill fra kapellmesteren og med fint spill av de andre musikerne. Også her synes jeg Hagans kanskje blir litt for dominerende og «skarp» i tonen, slik at Almqvists tenorsaksofonspill forsvinner litt. Men dette er i hovedsak en pianolåt, hvor de andre mest jobber som komp. Og her er spillet til Åman og Nilsson strålende under det lyriske spillet til Landæus.
Landæus sin «Mind: Saved by Imagination» er en raskere bop-inspirert låt, som låter akkurat så amerikansk som man gjerne vil ha det, om man er på en av New Yorks beste jazzklubber. Her svinger det fint i pianospillet og kompet, og selv om Nilsson ikke har det samme «groovet» som de innbarkede, amerikanske trommeslagerne, så gjør det fine spillet henne til at vi hører at vi ikke befinner oss i Sambandsstatene. Almqvist slipper til med en fin saksofonsolo, hvor han har gode ideer og gjennomtenkte «vendinger» i et slags Coltrane-landskap, før Hagans kommer inn og her kommer han nesten smygende inn, og avleverer en mye mer avdempet og ikke på langt nær like «pågående» solo som tidligere. Han er en utmerket trompeter, som har spilt med «alle» i USA opp gjennom årene. Og her tilfører han utmerket spill over kompet.
Hagans «Free Mess» er inspirert av den klassiske komponisten Olivier Messian. Her er trompeten i fokus, og både hans og Almqvists spill er vakkert over kompet med en inspirert Landæus. Men dette er Hagans låt, og trompetspillet er gjennomgående kreativt og fint. Han har en stor spennvidde i spillet, og trompeten låter like fint i alle registrene han er innom. Jeg har en mistanke om at den gode amerikaneren har sittet i mange storband, hvor han har hatt jobben som «hyletrompeter», og her v\beviser han det, men hele veien i et kontrollert landskap. I Landæus sin solo utvikler musikken seg til å bli friere, nok en gang med strålende bass- og trommespill. Almqvists solo her føyer seg fint inn i det «friere» landskapet, og hans ettertenksomme solo er en av platas høydepunkter.
Deretter følger Landæus’ «Spirit: Waving Flags in the Mist», som er en ettertenksom ballade, hvor Nilsson også får vist seg fint fram som solist. Her bygger hun soloen fint opp, før resten av bandet kommer inn, med Hagans i føringen, før de avrunder med Landæus sin låt «Korall». Og det er nettopp det det er – en fin og neddempet korall med fint unisont spill med lange toner fra blåserne, før Åman kommer inn med nok en fin solo i Hadens ånd. Deretter får vi en trompetsolo som beveger seg fint rundt korallen, før Almqvist kommer smygende med en fin saksofonsolo.
Dette er blitt en fin plate som viser med all tydelighet at Landæus har en forkjærlighet for den jazzen han hørte mens han bodde i New York. Men det er også mye skandinavisk i komposisjonene og i spillet. Platen passer godt som en påminner om at vinteren ikke er så veldig langt unna. Men den minner oss også om å nyte de varme dagene mens vi har dem. Så når det blir i varmeste laget i solveggen, skal jeg sette på denne platen for å avkjøle meg, samtidig som jeg skal glede meg over det fine spillet fra de fem musikerne.
Jan Granlie
Tim Hagans (trumpet), Karl-Martin Almqvist (tenor saxophone), Mathias Landæus (piano), Johnny Åman (double bass), Cornelia Nilsson (drums)
